Noen vanlige barn har uvanlige erfaringer. Barn som har opplevd at familie, voksne og det nære – er blitt det farligste av alt. Derfor kan en barndom på institusjon noen ganger være et nødvendig grep på veien mot noe bedre. Som en tid for å dyrke håp.

Av Sara Linn Gerhardt, studieleder i RBUP Øst og Sør

Det bor en liten håndfull barn på institusjon i Norge i dag. Når det offentlige overtar omsorgen for et barn, er det under forutsetning av at barnet skal tilbys en omsorgssituasjon som er bedre for dem enn der de kommer fra. Nyansene og kompleksiteten i dette feltet er utallige. For de fleste barn vil dette bety en oppvekst i familiebaserte tiltak – oftest et fosterhjem. Men hva med de barna som en vanlig familie synes det blir for vanskelig å ta seg av?

Redde, ensomme barn
Dette er barn som trenger vår oppmerksomhet, og et godt og tilpasset omsorgstilbud. Det handler om redde, ensomme barn som har opplevd omfattende krenkelser og gjentatte svik. Barn som selv befinner seg i et enormt indre kaos, og som ofte smitter omgivelsene sine med dette kaoset både utenpå og inni. Noen av dem har allerede bodd like mange steder som antall år de har levd. Mange har gjentatte erfaringer med voksne omsorgspersoner som ikke har klart å gi dem omsorgen de trenger. Barn med et svinnende håp om fremtiden og manglende tro på menneskene rundt seg.

Kronisk høyberedskap
I møtet med disse barna holder det ofte ikke å kunne noe om hva som er godt nok for barn flest. For hvordan gi «riktig» omsorg til et barn som veksler mellom aggressiv avvisning og forførende invitasjoner i sin kontakt med voksne? Til et barn som ikke tror på noe av det du sier, fordi voksnes løfter så sjeldent har holdt mål? Til barn som lever med en kronisk høyberedskap for mulig fare og som opplever andre menneskers smil som truende? Et barn som synes det er vanskelig å vaske seg eller kle på seg, fordi alt som har med kropp å gjøre er assosiert med ubehag? Hvor det å spise blir en kamp og hodet jager den lille kroppen som i et våkent mareritt, og ikke tillater søvnen å slippe til?
Jovisst er det mulig å gi god omsorg til denne gruppen. Men det er også en helt spesialisert form for omsorgskompetanse.

Til håpet er sådd
Omsorg i form av responser fra voksne som evner å ta inn over seg at barns vanskelige atferd, aggresjon og avvisning – ofte er uttrykk for smerte og angst. Omsorg for barn som bare blir mer kampklare av strengere stemmer, tøffere konsekvenser og strammere regler. Å skape rammer som skaper trygghet, uten å bli rigid. Det krever et trenet øre og et varmt hjerte å la stygge ord og trusler klinge som lyden av gråten til et bittelite barn, og erstatte det automatiserte behovet for å irettesette, med trøst. Skape opplevelser av mestring – for å bli en del av et fellesskap – sammen med noen som tåler at du øver, feiler. Erfaringer med gode relasjoner, som over tid kan nærme seg trygge. Noen barn trenger denne spesialiserte omsorgen. Kanskje bare i en kort periode, til nye erfaringer er gjort, og gjentagelsene er blitt så mange at de utgjør den nye hovedregelen. Til håpet er sådd og har begynt å spire