På vegne av ungene i Syria

Jeg blir så eitrende forbanna og fortvila. Hver dag får vi presentert bilder i fra krigen i Syria som nå er inne i sitt sjette år. Og hver dag ser vi hva den gjør med alle barna i Aleppo, Damaskus, Homs, Al Hasakah, Deir Ez-Zur og i alle andre byer og tettsteder i dette landet. For oss i trygge Norge er dette eksotiske navn og steder, med andre lukter og lyder og med en annen kultur. For de som bor der er det nå helvetes forgård der døden lurer bak hvert et hjørne.

Av: Odd Sverre Westbyesenterleder ved RKBU Midt-Norge

Ser vi ikke krigens nakne ansikt, ser vi ikke ungene? Barna som sitter avmagret som skjeletter i sykehussengene, uten et gram fett på kroppen? De er jo bare skinn og bein. Ser vi ikke angsten i disse barneansiktene, etter all bombingen og skytingen? Ser vi ikke fortvilelsen etter alle tapene av foreldre, brødre, søstre, onkler, tanter og besteforeldre? Ser vi virkelig ikke krigens sanne ansikt?

Kjære Vladimir, kjære Barack, kjære Bashar, kjære Erna, hvem kan gjøre noe for disse barna hvis ikke dere kan gjøre noe?

Odd Sverre Westbye (foto: Geir Mogen)

Odd Sverre Westbye (foto: Geir Mogen)

Jeg skjønner at du, Erna, blir en liten spurv i denne tranedansen. Men hvis ikke verdens ledere kan gjøre noe, hvem kan da gjøre noe? Og er det virkelig enda flere bomber og enda flere kanoner dette landet trenger nå? Det er jo snart ikke et helt hus igjen i en eneste by i hele landet.

Ungene får ikke utdanning – det er snart ikke en skole igjen som er åpen.

Ungene får ikke mat – det er som å se bilder fra konsentrasjonsleirene i nazi-Tyskland.

Ungene får ikke helsehjelp – det er ikke ressurser igjen til verken mat eller medisiner på sykehusene, personalet er borte og mange av dem er også bombet i filler.

Ungene får ikke vann –vannforsyningene er borte fra flere byer.

Ungene får ikke den omsorgen de skal ha – omsorgspersonene er døde og andre har nok med seg selv og sine.

Ungene blir tilført ubotelige sår og traumer – gjennom tap, gjennom grufulle opplevelser, gjennom krigens gru og redsler.

Ungene mister alt håp om fremtiden og vil som ungdommer og voksne bare gå inn i nye ekstreme organisasjoner som ytterligere bryter ned dette landet og resten av verden.

Jeg blir så eitrende forbanna og fortvila på vegne av alle disse millionene av barna i Syria. Hva fanden skal jeg gjøre?

 

 

2017-03-24T12:40:03+00:00 lørdag 8. oktober 2016|Categories: Blogg|Tags: , , , |