Som jordmor i svangerskapsomsorgen på helsestasjon traff jeg «Katrine». Hun kom til helsestasjonen i sin 16. graviditetsuke. Noen uker tidligere hadde hun vært hos sin fastlege. Hun fortalte at hun hadde kraftig kvalme og oppkast nesten daglig og sov veldig dårlig. Daglig hadde hun også smerter i magen.

tine-gammelgaard-aaserudweb

Tine Gammelgaard Aaserud.

Av Tine Gammelgaard Aaserud, fagsjef for «Familie for første gang» (Nurse Family Partnership, NFP)

Katrine var meget engstelig og bekymret. I løpet av samtalen kom det frem at hun ikke hadde tro på at hun ville bli en god mor. Graviditeten var uplanlagt og Katrine og barnefar hadde kjent hverandre i kort tid. Likevel var de enige om å gjennomføre graviditeten og «gjøre det det beste ut av det». Det var uklart om de kunne flytte sammen: det var vanskelig å finne en leilighet som var stor nok og samtidig så billig at de ville klare det. Barnefar hadde sluttet på videregående og vikarierte på et lager. Katrine var akkurat ferdig med videregående, hadde ingen jobb eller studieplass. Katrine bodde hjemme hos sin mor, sammen med en yngre bror. Moren var en stor støtte for henne. Hennes pappa hadde hun sjelden kontakt med; han bodde i en annen del av landet. Gradvis forteller Katrine mer om en oppvekst preget av dårlige relasjoner og komplisert forhold til sine foreldre. I en periode bodde hun på en barnevernsinstitusjon.

Strekker ikke til

Katrines historie er ikke enestående. Som jordmor i svangerskapsomsorgen på helsestasjon gjennom over 15 år har jeg ofte følt at vi ikke har hatt gode nok tilbud for kvinner og familier i tilsvarende situasjon. Til tross for gode erfaringer med et fantastisk samarbeid med mine kolleger på helsestasjonen og andre sosiale tjenester har jeg opplevd å ikke strekke til. Når barnet ble større og begynte i barnehage eller skole – i tilfeller hvor det ble avdekket alvorlige situasjoner som f.eks vold, rus eller alvorlig psykiske plager som kunne medføre at barnet måtte på institusjon eller i fosterhjem. Jeg har bekymret meg for at vårt tilbud ikke har god nok mulighet til å erkjenne at noen trenger mer støtte og hjelp enn andre for å kunne bryte med sin vanskelige livssituasjon/sin sosiale arv og bli de gode foreldrene de ønsker å bli.

Visst har vi retningslinjer og prosedyrer – men de peker mot at alle skal ha et godt tilbud og et minimum. Min erfaring er at det (med bakgrunn i trange kommunebudsjetter og mange andre gjøremål for tjenestene) lett blir minimum til de fleste og vanskelig å gi det som skal til – til dem som trenger mer. Jeg mener også at alle overgangene mellom profesjonelle oppfølgere kan bidra til manglende sammenheng og helhet for familiene. Blant annet tror jeg at kvinnene og familiene kan oppleve det som vanskelig at de gang på gang må fortelle om seg selv til stadig nye profesjonelle.

God psykisk helse

I dag vet vi mye om hvor viktig de første årene av barnets liv er, helt fra tidlig i graviditeten. Hvis de som ikke har god nok nytte nok av universelle tjenester kan få økt støtte og hjelp til å utvikle sine ønsker og potensialer som foreldre, tror jeg det vil kunne bidra til en bedre oppvekst for barna.  Slik jeg ser det vil det være et hensiktsmessig fokus for å jobbe mot god psykisk helse.

Jeg føler meg privilegert som har fått muligheten til å være med på å prøve dette ut gjennom «Familie for første gang» (Nurse-Family Partnership, NFP).  Programmet kommer fra USA og er nøye gjennomtestet og forsket på. Det er lisensbasert, noe som betyr at vi blant annet er pliktig til å teste det ut i sin helhet uten å redusere i tilbudene/tjenestene som er utviklet til NFP programmet. Det har krevd tilpasninger til den norske virkeligheten og det er jobbet grundig med å legge til rette for en god utprøving.

Siden 1. august har vi rekruttert gravide kvinner og deres familier til programmet i utprøvingsområdene og vi skal fortsette til vi har 150 familier.  I skrivende stund er ti familier inkludert i programmet og flere er henvist til utforskende samtale med familiesykepleier (en helsesøster eller jordmor som har fått opplæring i programmet). Vi arbeider for å gjøre programmet godt kjent i utprøvingsområdene slik at vi kan oppnå å rekruttere i alt 150 familier før slutten av juli 2017.

Hvilken hjelp ville Katrine fått?

La oss si at Katrine hadde fått denne muligheten: da ville hun og hennes familie fått oppfølgning fra samme familiesykepleieren gjennom hele svangerskap og spebarnstid – helt fra tidlig i svangerskapet (senest 28. graviditetsuke) og frem til barnet ble 2 år.
Katrine ville fått familiesykepleieren på hjemmebesøk hver andre uke og i kortere perioder også hver uke. Oppfølgningen ville vært tilpasset Katrines behov og tilrettelagt utfra det strukturerte programmet som er ment å sikre at familiesykepleieren og Katrine m familie ville samarbeide om relevante tema som er definert i programmet.

For meg er utprøvingen av dette programmet en unik mulighet for å teste ut om økt innsats med kontinuitet og styrkebasert tilnærming faktisk kan bidra til bedre oppvekstsvilkår for barna og bedre forhold for familier som har en utfordrende livssituasjon – akkurat slik som Katrine.