En helt vanlig tirsdag: det nærmer seg det første møtet med en psykiatrisk poliklinikk for en ung flyktningemor og hennes barn. Hvordan vil det arte seg? Hva forventer de? Hva tror de egentlig at de venter på og hva annet venter de på – akkurat i dag?

hedwig

Hedwig Maria Kverneland Whyte Bogstad-Kvam er kontorleder ved Transkulturelt Senter. I blogginnlegget setter hun søkelyset på møtet med psykatrisk helsehjelp for nyankomne flyktninger.

Mor: Dette har jeg gruet meg veldig for, hvorfor er jeg her? Barnet mitt er jo ikke gal eller syk i hodet, hva tenker de på – de som ville at jeg skulle dra hit? Hva har jeg egentlig skrevet under på? Barnet mitt gjør jo bare som de fleste barn i hjemlandet mitt gjør, hvorfor så mye bekymring?

Det henviste barnet (11): Hva gjør jeg her? Så mange leker! Hvorfor er mamma så stresset? Dette er jo verre enn før asylintervjuet! Kan vi bli kastet ut nå? Har legen hvit frakk? Jeg hatet den andre legen som kom til onkelen min i leiren og «bare skulle snakke». Er legene slik her?

Slik konstruerer jeg eksempelet; hvordan en forelder og dets barn kan oppleve første time på poliklinikken. Jeg forsøker å sette meg inn i partenes verden det ut fra subjektive, norske og profesjonelle briller.  Hvor annerledes er denne beskrivelsen fra det en mor og datter fra min egen bydel ville følt i samme situasjon?

Et barn vurderes som rettighetspasient, innkallingen frankeres og den er skrevet på norsk. For denne bittelille familien kan det å fatte innholdet i innkallingen bety å måtte vente på at noen fra asylmottaket har tid til å forklare. At noen andre setter seg ned med dem og ordner informasjonen med en blanding av engelsk, Google-translate og kroppsspråk. Kanskje en annen beboer blander seg inn? Kanskje noen fraråder dem «hodedoktor» på det sterkeste? Kanskje det hele blir avbrutt av et vaktmøte? Kanskje er det helg og lav bemanning?  Eller kanskje denne tenkte, norske innkallingen kommer til et foreldrepar som har vært her i 10 år, men som har så lav fungering og konsentrasjon at norskopplæringen aldri ble gjennomført på normert tid? I Norge etterstreber vi og løfter frem en offentlig debatt med mål og idealer om åpenhet og dele-kultur hva gjelder psykiske vansker og terskler for kontakt og hjelp.

Likevel – stemmene som står frem om erfaringer og utfordringer understreker at både stigma, stillhet og systemer der en faller gjennom eller ender opp som kasteball i aller høyeste grad holdes i live.

Psykiatriressurser på verdensbasis er ujevnt tilgjengelige, og ofte forbundet med stor skam. De opplevde holdningene og barrierene kan være et gjennomgående, globalt fenomen selv om struktur og diskurs i en gitt kontekst (f.eks. Norge) ikke skulle tilsi at terskelen for dialog om og bruk av det psykiske helsevernet er høy. Dette er et fellestrekk verdt å merke seg.

Så kommer ventetidene

Flyktninger og asylsøkere befinner seg av en kø uten køordner hva gjelder ventetider. Forløpene flommer over deadlines og frister det er vanskelig å navigere etter.
Før-fluktens planlegging og mobilisering, lengsel etter å være fri, trygg, tørr, varm og mett. Dansen med UDI, NAV, boligkontor, mottakspersonale og administrative prosesser med ambassade og konsulat. En situasjonsavklaring som for mange, inkludert systemene selv, kan være lang og vond.
Tilbake til moren og barnet i vår historie. De venter helt til dagen for klinikkbesøket kommer. Inntakssamtalen. Til oss kan det være kronglete å finne frem, men vi er her. Så venter de på behandleren, der de sitter på venterommet her på Transkulturelt Senter. Snart skal de si -kanskje sammen, kanskje hver for seg – hva bestillingen er, hvor skoen trykker, hva de hadde kalt disse plagene der hjemme og hvem de hadde henvendt seg til for hjelp.

Mor: Det er jo ikke rart at barnet er urolig, så mye fælt som hun har opplevd. Eller kanskje noen kan hjelpe meg? Det er jo vanskelig å være meg når barnet mitt er så redd og ikke får sove… Vi sover ikke noen av oss og nå er jeg så sliten… Jeg som trodde det var trygt og godt i Norge… Hvorfor kom jeg egentlig hit? De skjønner sikkert ikke hva jeg sier – eller hva jeg mener – hvordan skal jeg forklare meg?

Barnet: Skjønner de at det er mamma som har problemer, ikke jeg? Hun har ikke vært seg selv siden før krigen kom, og det er enda verre her enn i X, for vi vet jo ingen ting om hva som skal skje. Hjemme i X visste vi i alle fall at det var utrygt og at vi kunne bli truffet av bomber, her er vi redde for politiet og de som kan kaste oss ut, for hvor drar vi da? Hjem kan vi jo ikke dra…«Kari» (som har henvist) har fortalt at de kommer til å spørre meg om mange ting, men jeg har ikke lyst til å fortelle om det som har skjedd, for da blir jeg så redd.

Mor tenker videre, hun tenker med frykt og hun tenker konsekvenser;

Kanskje de har kontakt med politiet eller UDI, og kanskje jeg blir kastet ut når de vet at jeg er her? Hva skjer om jeg går min vei før de kommer og henter meg? Sier de fra til barnevernet da? Hva er barnevernet egentlig? Hvorfor skal jeg signere her også? Hva er samtykke? Jeg skjønner ikke systemet i Norge – det er helt annerledes enn hjemme og det gjør meg redd. Skulle ønske familien min var sammen med meg nå – dette er ensomt og jeg ser ikke veien frem, jeg føler ikke at tiden kommer.
Barn: Kanskje det er best å late som om jeg ikke skjønner noen ting – eller blir det enda verre da? Håper ingen ber meg tolke for mor igjen, jeg blir så flau for å si feil at jeg heller lager nye setninger! Og dårlige nyheter skal hun ikke få av meg uansett, far skulle vært her… Hvor er far?

Traumer og stress

Pasient- og pårørendemøtet inneholder andre/flere dimensjoner enn de majoritetsbefolkningen, eller langtidsboende for den saks skyld, stilles overfor. Når flyktninger og asylsøkere deler sine historier på flukt og i eksil hender det til stadighet, i forskjellige kontekster, at de blir møtt med sterk mistillit i en slik grad at mistilliten kroppsliggjøres. Dette representerer en vesentlig ekstrabelastning for pasienten og de påførende, som igjen kan senke både funksjonsnivået, motivasjon for behandling og samarbeid om tiltak. Og hvordan oversetter man egentlig tiltak!?!
Barn emigrerer ikke på eget initiativ, og bærer ofte på parallelle historier; det menneskesmugleren tvang dem til å si, det andre som har flyktet vurderer som «lurt» og det som egentlig var og er. Foreldres eventuelle funksjonstap bidrar ikke til å styrke barnas migrasjonsprosess. Traumer og stress utfordrer kronologien i ens historie, og når denne kreves nedtegnet i for eksempel i et asylintervju, vil den i mange tilfeller oppfattes som lite konsekvent – kanskje også løgnaktig.

For «oss» ukjente måter å uttrykke smerte og lidelse på kan bli karakterisert som at «de bare spiller». Vi omtaler og priser «lavterskel» i så veldig mange helsesammenhenger, men for denne pasientgruppen er det sjelden kun litt nøling og små kneiker man skal overkomme. Hindringer og terskler vokser.

Alle tirsdager som denne, årshjulet rundt, skal vi på bakgrunn av dette huske på å legge en rød løper av forståelse, empati og fleksibilitet over vår egen tvil og utilstrekkelighet som mennesker og som ansatte i helsetjenesten. Pasientenes terskel for (igjen) å kunne begynne å stole på må settes lavest mulig.

Av Hedwig Maria Kverneland Whyte Bogstad-Kvam, som til daglig er kontorleder ved Transkulturelt Senter, Stavanger Universitetssykehus og har tatt RBUPs kontorfaglige videreutdanning del 1. I dette blogginnlegget og i innlegget Skjebner på et venterom deler hun erfaringer fra sin arbeidshverdag ved senteret.