Hvordan er egentlig livet på en barneverninstitusjon? Hvilke handlinger og samhandlinger utspiller seg der og hvordan kan de forstås? Tidligere i høst publiserte RKBU Midt-Norge rapporten «Tett på livet i en barneverninstitusjon – en eksempelstudie» av forsker Gro Ulset, og vi har tatt en prat med henne om den og hvordan den har blitt til. 

Av Frode Jørum, RKBU Midt-Norge

Hvordan har du gått fram når du jobbet med akkurat denne rapporten?

– Denne studien er litt spesiell i forhold til det jeg har gjort før, og jeg har gjennomført mange studier i barneverninstitusjoner etter hvert. Tidligere har jeg vært på institusjonene og intervjuet barn, ungdommer og voksne ansatte der. Nå har jeg gjennomført et feltarbeid og brukt deltakende observasjon som metode. I tillegg har jeg gjort individuelle intervjuer av informantene. Rapporten baserer seg på at jeg har vært jevnlig til stede og sammen med ungdom og voksne i en institusjon over en periode på seks måneder. Det var enten hjelpetiltak eller omsorgsovertakelser som lå til grunn for ungdommenes opphold der. Botiden varierte, men åtte til tolv måneder eller lengre var ikke uvanlig. Min informantgruppe besto av seks ungdommer i alderen 13-16 år – fire jenter og to gutter, og elleve voksne – seks kvinner og fem menn.

Tok del i mye av hverdagen

 

Ulset forteller at hun fra mars 2014 og fram til årsskiftet – med et opphold i sommermånedene, var tilstede på institusjonen mellom tolv og fjorten timer fordelt på to dager hver eneste uke.

– Det varierte hvilke dager og tidspunkter jeg var tilstede, men de fleste feltarbeidsøktene ble gjort på ettermiddag og kveld da det var størst sjanse for at ungdommene var hjemme. Jeg deltok i uformell prat og samtaler, observerte og ble kjent med rutiner og bevegelsesmønstre i huset, oppsøkte ungdommene på rommene og tok del i måltider og noe matlaging.

Jeg var også på ulike møter som ble avholdt jevnlig i personalgruppen, jeg var med på shoppingturer i byen, på treningsstudio, ballspill utendørs og jeg fikk overvære hvordan ungdom og voksne skapte en ny fritidssyssel ved å bygge sine egne longboards, som til slutt ble ferdigstilte og tatt i bruk.

Gro Ulset (foto: Privat)

Gro Ulset (foto: Privat)

Jeg prøvde å være med og delta på så mye som mulig, selv om dette selvsagt ble en form for deltids og delvis deltakende observasjon, siden jeg hverken var ansatt eller ungdom eller bodde der og kunne være til stede til enhver tid. Men, det å være sammen med ungdommene og de voksne i miljøet ukentlig over en såpass lang periode, gjorde det mulig å kontrollere og sjekke ting opp imot hverandre.

«Mennesker er de mest presise måleinstrumenter i utforskningen av andre menneskers menneskelighet» Thomas Hylland-Eriksen

Jeg kunne for eksempel sjekke handlinger (det som ble gjort) opp imot det som ble sagt og vice versa. Det er blant annet dette som er så fint med feltmetodikk; du får mulighet til å vurdere både sannhetsgehalten i det deltagerne uttaler, og gyldigheten av egne observasjoner og tolkninger. Intervju som metode gir selvpresentasjonsdata og innsikt i personers erfaringer, opplevelser, holdninger og meninger knyttet til ulike fenomener og situasjoner, men det gir ikke handlingsdata.

Thomas Hylland-Eriksen har et sitat som jeg har brukt i rapporten. Han sier at: «Mennesker er de mest presise måleinstrumenter i utforskningen av andre menneskers menneskelighet», og med det synes han å fremheve betydningen av forskerens tilstedeværelse for å kunne fange opp, undersøke og forstå handlingsmønster og samhandlinger. Det er nettopp det jeg forsøkt å gjøre her og opplevelsen var veldig givende, må jeg si.

Har ønsket å gjøre dette lenge

Du sier at dette er en studie du har ønsket å gjøre lenge?

– Ja, jeg er jo sosialantropolog i utgangspunktet og feltmetodikk og deltakende observasjon er jo velkjente fremgangsmåter innenfor faget. Jeg valgte «å gå i dybden» innenfor én sosial enhet – studien var en eksempelstudie – casestudie. Disse kan gi nokså  stor detaljkunnskap og man søker å forstå sammenhenger, slik at man kan skape et helhetlig bilde av det som skjer innenfor enheten. En casestudie er det motsatte av en komparativ studie, hvor man sammenligner flere enheter.  Man kan selvsagt ikke generalisere fra en casestudie, men den kan ofte representere  et eksempel som andre lignende enheter  kan kjenne seg igjen i. Dermed får den likevel en overføringsverdi, «gyldighet» og relevans.

Ulset understreker at man i studier som dette blir nødt til å ta noen valg underveis.

– Du vil aldri få et komplett bilde, det er umulig. Man må foreta mange valg i prosessen. Da jeg tok til med studien og gikk i gang med feltarbeidet hadde jeg en utforskende og åpen problemstilling: «Hvordan fremstår sosialt liv og samhandling i en barneverninstitusjon?» Under feltarbeidet oppdaget jeg ulike forhold og temaer – gjentatte rutiner og situasjoner i hverdagen som fremsto som sentrale og relevante, og som kunne bidra til å svare på problemstillingen.

Hver på sin måte og/eller sammen syntes de å ha betydning for samspillet mellom ungdommene og de voksne. Deriblant det at institusjonen er ungdommenes midlertidige hjem og de voksnes arbeidsplass, og at mat og måltider kan spille inn i forhold til handlingsvalg og kommunikasjonsform.

Hjem vs. arbeidsplass

Man kan jo for eksempel se for seg hvordan det er i forhold til dette med hjem vs. arbeidsplass: Hvor mye rapportskriving, møtevirksomhet, formelle instrukser og prosedyrer finnes i andre hjem? I tillegg er det veldig mange voksne som kommer og går, og hverdagen kan arte seg noe forskjellig blant annet ut fra hvilke voksne som er tilstede i miljøet. Måltidene – og atmosfæren som skapes rundt disse – kan også fortone seg til dels ulikt, slik at det varierer om ungdommene kommer til måltidene og spiser i sammen med de andre. Praksiser knyttet til vekking for frokost og skolegang og ulike utfordringer i denne forbindelse er et annet forhold som har betydning for handlinger og samspill i hverdagen.

Det framkom blant annet at ungdommene kunne tenke at de voksne egentlig ikke brydde seg om dem, siden dette var jobben deres og de fikk betalt for å være der.

Jeg fikk også etter hvert en forståelse av at ungdommenes og de voksnes tenkning og oppfatning av hva de representerte for hverandre kunne ha betydning for handlinger og samspill.

6-2016-tett-pa-livet-i-barneverninstitusjonBryr de voksne seg egentlig?

Det framkom blant annet at ungdommene kunne tenke at de voksne egentlig ikke brydde seg om dem, siden dette var jobben deres og de fikk betalt for å være der. I denne sammenheng syntes imidlertid «ekthet» å representere noe viktig for ungdommene; de søkte etter tegn på «ekthet», noe de mente at de fant dersom den voksne viste personlighet, og at det den voksne sa stemte med kroppsspråket og det den voksne gjorde. Å oppleve at de voksne var blide på jobb og fremsto som glade i jobben sin var også viktig for dem.

Enkelte ansatte ga uttrykk for at det var viktig å forstå og erkjenne at de som enkeltpersoner nok ikke betydde så mye for ungdommene. Dette grublet jeg mye på. Jeg snakket gjentatte ganger med de som ga uttrykk for dette, men jeg var likevel ikke sikker på om jeg forsto hva de egentlig mente med det. I samtale med  institusjonslederen valgte jeg derfor å spørre hva det kunne bety. «Å holde emosjoner i sjakk» og «å ta på seg en profesjonell maske» var interessante begreper vi diskuterte i denne forbindelse.

Med tanke på avskjedene og utflyttingene som skulle komme, kunne også de voksne – på samme måte som ungdommene – være på vakt i forhold til det å knytte for nære bånd til den enkelte. Samtidig snakket lederen varmt om betydningen av å tørre å være «den ene» for ungdommene som bodde hos dem.

Avslutningsvis kommer Ulset litt inn på hvordan hun opplever ungdommer i barneverninstitusjon generelt.

– Jeg har besøkt institusjoner og snakket med veldig mange ungdommer opp gjennom årene, og det som står igjen som et generelt inntrykk, er at disse ungdommene er reflekterte. Også på et annet vis enn andre jevnaldrende, fordi de har opplevd så mye. Mange har erfart mye vanskelig og tungt som de bærer med seg, og som de trenger hjelp til for å kunne bearbeide og håndtere. Samtidig har de styrker og ressurser i seg.

– Vi må lytte til barna

Dette siste momentet er på mange måter en del av mitt perspektiv: Vi trenger å fange opp, løfte fram og ta tak i deres styrker og kvaliteter. Du trenger ikke alltid å ha en diagnose på plass – i alle fall burde det ikke være slik. Det går an å få til ting uansett. Vi må lytte til barn og unge som bor i barneverninstitusjon. De er nødt til å få delta og bidra aktivt i hverdagen og i livene sine fra dag én, slik at botiden kan bli best mulig for dem.

Som regel er de ikke veldig glade for å komme dit, men man er nødt til å tilrettelegge for og prøve å skape en hverdag og et miljø som er positivt, hvor ungdommene opplever mestring ved å få mulighet til utforske, vise fram, ta i bruk og videreutvikle sine styrker og kvaliteter.

Hva tenker du andre institusjoner kan lære av denne rapporten?

– Jeg tror at andre kan ha nytte av rapporten blant annet ved at de kan se at det er mye som er mulig å gjøre noe med. Det er for eksempel mulig å gjøre noe med mat- og måltidspraksiser, dersom det viser seg at disse har betydning for hvordan ungdommene har det, for hvilke handlingsvalg de tar – om de kommer og er sammen med de voksne.

Rapporten gir et innblikk i både det som gjøres og sies innenfor en institusjonsenhet. Dersom andre institusjoner er spesielt interesserte i denne koblingen, så kan de forhåpentligvis finne den nyttig.

Mer generelt kan rapporten bidra til økt bevissthet rundt sentrale forhold i institusjonshverdagen som det er mulig å se nærmere på – og rette oppmerksomhet mot, for å søke å forstå ulike handlinger og samhandlinger som gjentar seg i hverdagen. Den peker blant annet på at det kan være viktig med samtaler, refleksjon og bevisstgjøring rundt hva man kan, skal eller bør kunne representere for hverandre.

Det er klart at handlinger og samhandlinger innenfor en institusjonsenhet sier noe om, og gjør noe med denne. Rapporten gir beskrivelser av handlinger, handlingsmønster og samspill i institusjonshverdagen, som jeg har observert og delvis deltatt i selv. Det jeg beskriver baserer seg i tillegg på at jeg har snakket med og intervjuet ungdommene og de voksne om det jeg har sett samt det de selv kom til meg med og ga uttrykk for av erfaringer og oppfatninger.

Rapporten gir et innblikk i både det som gjøres og sies innenfor en institusjonsenhet. Dersom andre institusjoner er spesielt interesserte i denne koblingen, så kan de forhåpentligvis finne den nyttig.

Les og/eller last ned rapporten.

Andre rapporter fra RKBU Midt-Norge