En australsk utfordring

Blogger: Torill Tjelflaat
Seniorrådgiver ved RKBU Midt-Norge

– noen inntrykk fra et forskningsopphold

Jeg var så heldig å få være på forskningsopphold ved La Trobe University i Melbourne, Australia, i et par måneder for et år siden, og også reise litt rundt for å oppleve australsk landskap og kultur. Intensjonen med oppholdet var å studere metodikk knyttet til institusjonsplassering av barn, men som sosialarbeider og barnevernforsker her hjemme, kunne jeg ikke unngå å fatte interesse for Australias urbefolkning, og spesielt barna i disse familiene.

Historisk sett har urbefolkningen i Australia opplevd mange overgrep etter at engelskmennene koloniserte landet i 1788. De ble undertrykket og tvunget til måter å leve på som ikke var i samsvar med deres kultur og tidligere levesett. Det er estimert at det var ca. 750.000 urinnbyggere i Australia ved koloniseringen. Disse hadde levd isolert i mange tusen år, og hadde ingen motstandsdyktighet mot sykdommer som engelskmennene brakte med seg; mange ble smittet og døde. Deres livsstil var også basert på totalt fellesskap med naturen; de brukte og levde av den; jakt, fiske, planter, vann og beskyttelse samt en rituell og religiøs samhørighet.

 

https://creativecommons.org/licenses/by-nc-nd/2.0/
Foto: Rusty Stewart (Attribution-NonCommercial-NoDerivs 2.0 Generic)

Med koloniseringen ble mye av dette ødelagt, og det ble vanskelig for aboriginerne å opprettholde sitt levesett i pakt med naturen. Aboriginerbarn fikk også merke endringene. Fra siste del av 1800-tallet ble mange barn, med hjemmel i lov, fjernet fra hjemmet og plasserte i institusjoner eller adopterte bort til ikke-aboriginerfamilier, ofte med forbud mot kontakt med biologisk familie.

Intensjonen bak dette var en tilpasning til engelsk tanke- og levesett, og dermed å forhindre videre slektsoverføring av aboriginerkultur og levemåter; en slags “raseassimilering”. Det har vært offentlige granskinger av behandlingen av de bortplasserte barna, og den australske stat har bedt om unnskyldning.

Australia trekker således med seg en svært vanskelig historisk arv knyttet til urbefolkningen, og har, også i dag, store utfordringer i forhold til velferd, helse og ivaretakelse av deres kultur. Mange av barna klarer seg tilsynelatende bra, de skaffer seg en utdannelse, får jobber og blir en del av det australske velferdssamfunnet. Men, det er også et annet bilde. På turer ut i Australias “ødemark”, og besøk i små avsidesliggende byer, så jeg ofte skitne aboriginerbarn med fillete klær, uten sko (som det for øvrig ble hevdet var naturlig for disse ungene) og på leting etter mat.  Barna fant steder de kunne vaske seg litt, og gå på do (ofte bensinstasjoner og besøkssentre), og de fikk litt mat (og kanskje noen klær) her og der. Jeg så aldri at de tigget.

 

Foto: Rusty Stewart (Attribution-NonCommercial-NoDerivs 2.0 Generic)
Foto: Rusty Stewart (Attribution-NonCommercial-NoDerivs 2.0 Generic)

På de fleste negative statistikker er aboriginerbarna overrepresenterte. Vi hadde en egen «Aboriginal Channel» på fjernsynet. Nyheter og reportasjer, blant annet fra reservatene nord i Australia, viste et differensiert bilde av urbefolkningens levekår, og det ble stadig stilt spørsmål ved levestandard, utdanning, helse og kulturbevaring for disse familiene og barna.

På La Trobe var det spesielle program og tjenester for aboriginerstudenter hvor kultursensitivitet ble vektlagt. Institutt for sosialt arbeid og sosialpolitikk, hvor jeg var tilknyttet, hadde også forskningsprosjekter om oppvekst og velferd for barn av urbefolkningen inklusive barnevernfaglige tema. Noe av det mest spennende med denne forskningen var dets nærhet til praksis og store fokus på ivaretakelse av urbefolkningens integritet med utgangspunkt i kulturell identitet. I samarbeid med praksis ble det utviklet kultursensitive verktøy og retningslinjer for praktisk arbeid.

Samarbeidet mellom universitetet og praksis, ga også meg muligheter for faglige besøk. Høydepunktet var nok et møte jeg hadde med leder for VACCA (Victorian Aboriginal Child Care Agency) – et barnevernkontor. Jeg fikk her høre om vanskelige oppvekstsvilkår for barn i fattige aboriginerfamilier i Melbourne, og plasseringsprinsipper bygget på familietilknytning og  kulturidentitet hvis barnet måtte flytte fra foreldrene. VACCA hadde også spesielle prosjekter hvor barna lærte forfedrenes kunst og håndverk blant annet i form av tradisjonsrik bearbeidelse av skinn:

Australia består av mange befolkningsgrupper, og aboriginerne er heller ingen homogen gruppe, men omfatter ulike mennesker med forskjellig språk og kultur. Australia framstår som inkluderende, og hvor deling av velferdsgoder innenfor et likeverdig, men heterogent samfunn er målet. Selv om det er stort fokus på kulturidentitet er ivaretakelse av aboriginerfamilier, innenfor rammene av egen kultur og en samtidig tilpasning til storsamfunnet, en stor og vanskelig utfordring. Hvordan landet vil håndtere dette i framtiden, og om situasjonen for urbefolkningen vil endre seg til det bedre, er vanskelig å si.

Jeg sitter igjen med mange gode minner fra forskningsoppholdet i Australia. Spesielt er jeg imponert over hvor målrettet både forskning og sosialt arbeid er i forhold til utvikling av kunnskap om, og praksis rettet mot aboriginerbarna innenfor rammenene av kulturell identitet. Kanskje vi har noe å lære av dette i Norge også, hvor vi etter hvert lever i et mer og mer multikulturelt samfunn?

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *