Morogbaby

Hvordan går det med barna?

 

Blogger: Heidi Jacobsen
Psykolog ved Nasjonalt kompetansenettverk for sped- og småbarns psykiske helse, RBUP Øst og Sør

For noen år siden utførte jeg i samarbeid med kolleger ved Spedbarnsnettverket ved RBUP Øst og Sør en omfattende studie av hvordan 2- og 3-åringer som bodde i fosterhjem, hadde det. Resultatene var relativt optimistiske og viste at majoriteten av fosterbarna hadde en trygg tilknytning til sine fosterforeldre. Nå er småtassene blitt til åtte år gamle skolebarn; hvordan går det med dem nå?
Barn som på en eller annen måte får hjelp av barnevernet er et tilbakevendende tema i mediene. Ofte fokuseres det på de negative aspektene ved å være under omsorg av barnevernet. Det er vanskelig å forstå at et velferdssamfunn som vårt ikke er i stand til å ivareta de mest sårbare, barna, på en slik måte at de kan utvikle seg på samme måte som barn i vanlige familier. Vi har 10 000 fosterhjem, de fleste av disse trenger en kunnskapsbasert oppfølging gjennom det første plasseringsåret og mange trenger også videre oppfølging. Å hjelpe barn og familier som trenger ekstra støtte er en utfordrende oppgave for alle involverte. Når nyere norsk forskning viser at 50 prosent av barn i fosterhjem oppfyller kravene til en eller flere psykiske diagnoser, er det naturlig å stille spørsmål ved om disse tallene er representative for barn i norske fosterhjem, har barna blitt påført så store utviklingsskader som ikke lar seg reparere eller er det for dårlig kvalitet på matching (finne de riktige fosterforeldrene til det enkelte barnet) og veiledning?

Må ta på alvor
Til tross for svært mange utfordringer finnes noen lyspunkter som indikerer at vi er på riktig vei når barn i barnevernet skal sikres gode livsbetingelser. En rapport som Norsk Institutt for Velferd og Aldring (NOVA) publiserte i 2014 viste at det går bedre med langt flere barn i barnevernet nå enn tidligere. Viktige indikatorer som blant annet fullført minst videregående skole, brutto inntekt over gjennomsnittet, ikke mottatt sosialhjelp og ikke vært arbeidsledig, viste en positiv trend. I 2005 var det ca. 24 prosent som oppnådde minst tre av fire kriterier og i 2009 ca. 42 prosent. Økningen var også vesentlig i sammenligningsgruppen, men noe under det som var tilfelle i barnevernsgruppen. Den gruppen barn som hadde de beste overgangene til voksenlivet var barn som bodde i fosterhjem. Dette er optimistiske resultater, men de norske studiene som rapporterer at fosterbarn sliter med psykiske helseproblemer i langt større grad enn andre barn, må vi ta på alvor. Nylig kom rapporten “Psykisk helse hos barn og unge i barneverninstitusjoner” fra RKBU Midt-Norge, som avdekker at så mange som 76 prosent av barnevernsbarna i institusjon har en psykisk lidelse. Vi kan derfor ikke slå oss til ro med at det går fremover. Langt mer kunnskap og målrettet kvalitativ god hjelp er nødvendig.

Et privilegium
Som forsker er det et privilegium å kunne jobbe med noe vi ser positive resultater fra. Da vi i 2009-2011 undersøkte to- og tre-åringer som bodde i fosterhjem, viste det seg at majoriteten av fosterbarna hadde en trygg tilknytning til sine fosterforeldre. Tilknytning er viktig fordi forskning viser at barnets tilknytning til en nær omsorgsperson har en sammenheng med barnets fungering som for eksempel atferdsproblemer og vennerelasjoner.
Imidlertid presterte barna svakere på kognitive tester og fosterforeldrene rapporterte at de hadde større sosiale og emosjonelle problemer sammenlignet med barn som bodde hos sine antatt velfungerende foreldre. Likevel konkluderte vi med at det ut fra disse testene og foreldrerapportene ikke var grunn til bekymring for fosterbarna som gruppe.

Videreføre studien
Fordi det er så viktig med mer kunnskap om barn som er under omsorg av barnevernet vil vi i RBUP videreføre denne studien – nå vil vi undersøke barna på nytt. Barna er blitt åtte år gamle, og er i en alder hvor det det kan være mange utfordringer – også for barn som ikke får hjelp fra barnevernet. Skole, venner og fritidsaktiviteter spiller en stadig større rolle i barnas liv. Dessverre er det studier som viser at fosterbarn sliter mer på skolen sammenlignet med andre barn. Den planlagte oppfølgingsstudien vil igjen fokusere på tilknytning, kognitiv utvikling og sosial og emosjonell fungering hos barna. Det blir viktig her å finne ut om barna opprettholder sin trygge tilknytning og hvorvidt små forskjeller i kognitiv utvikling og sosial fungering mellom fosterbarna og sammenligningsbarna avtar eller øker.

Sette inn tiltak tidlig
En slik omfattende longitudinell studie finnes ikke i Norge og er også relativt sjelden internasjonalt. Denne viktige kunnskapen vil kunne bidra til målrettede tiltak og oppfølging av barn som er ekstra sårbare og derfor har behov for en «nærende» omsorg opp igjennom barndommen og ungdomsalder. I vårt velferdssamfunn burde en slik omsorg vært selvsagt, men skal vi kunne hjelpe er det behov for mange ressurser, både menneskelige og finansielle. Vi synes en slik studie er svært interessant fordi vi vil forhåpentligvis finne mer ut av hvordan fosterbarn fungerer over tid og dermed kunne sette inn tiltak svært tidlig i barnets liv.

.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *