Hva betyr fysisk aktivitet og selvfølelse for vår psykiske helse?

Blogger: Ingunn RanøyenIngunn_ranøyen_2014_600

Postdoktor ved RKBU Midt-Norge

Vi vil alle oppleve opp- og nedturer på denne reisen som er livet. Oppturene når både kropp og sjel stråler er jo fantastiske, men dette innlegget skal handle mest om nedturene når livet skjenker oss en knyttneve midt i fjeset. Enkelte rister det av seg og spretter raskt opp igjen, mens andre bruker lang tid på å komme seg ovenpå igjen. Psykisk helse er en kontinuerlig dimensjon som for eksempel kan deles i god psykisk helse, nokså god psykisk helse, psykiske vansker eller psykiske lidelser; vi har alle en psykisk helse.

I det siste har mediene brukt uttrykk som «flinke, triste ungdommer», «prestasjonssamfunn», «kroppspress», «karakterpress» for å beskrive hvilke kår dagens ungdom lever under, og tydeligvis opererer stadig flere av oss i et tristere stemningsleie enn tidligere. Verdens Helseorganisasjon har beregnet at i 2030, når dagens ungdom er voksne, vil depresjon ha blitt den lidelsen som har størst sykdomsbyrde i verden, større enn alle fysiske sykdommer. Hvordan kan vi forebygge dette? Hva vi kan gjøre for å sprette litt raskere tilbake når knyttnevene treffer oss? Hva gjør vi de dagene vi føler oss litt skjøre, nedfor, engstelige, irriterte?

Motivasjon viktigere enn selve treningen?

Det virker kanskje selvsagt at fysisk aktivitet er positivt for vår psykiske helse. Så langt tilbake som i antikkens Hellas skrev Hippokrates at en mann må spise og mosjonere for å holde seg frisk. I 1621 skrev Robert Burton at musikk og dans er essensielt for å behandle melankoli. Forskningslitteraturen på dette området er derimot ikke like klar, spesielt blant barn og unge. Noen studier tyder på at trening kan redusere engstelighet og nedstemthet, mens andre studier finner ingen positiv effekt av trening på psykisk helse. Én studie indikerer at det er de samme genene som bestemmer både vårt fysiske aktivitetsnivå og våre nivåer av angst og depresjon. Forfatterne av denne studien hevder derfor at fysisk aktivitet ikke vil hjelpe mot slike vansker. I disse studiene har forskerne gått ut fra at jo mer trening, desto bedre psykisk helse. Men hva om det handler mer om det at man i det hele tatt velger å trene? Kan det være at motivasjon for trening betyr mer for vår psykiske helse enn fysiologiske effekter av trening?

Foto: Thinkstock
Foto: Thinkstock

Å trene er bra – uansett

Med data fra Helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag (HUNT) fant vi at symptomer på angst og depresjon hos foreldre var relatert til slike symptomer hos deres 13-18 år gamle barn. Videre undersøkte vi om fysisk aktivitet påvirket denne sammenhengen og fant at ungdoms fysiske aktivitet (definert som trening minst én gang i uka utenom skoletid) reduserte sammenhengen mellom problemer hos mødre og ungdom. Her undersøkte vi altså ikke intensiteten på treningen, men fant at det at unge i det hele tatt trener utenom gymtimene, kan være positivt for deres psykiske helse når det er problemer i familien. Her trengs det mer forskning, men muligens kan det eksistere en slags ”minimumsterskel” for trening for å få positive effekter på psykisk helse.

Tren, fedre, tren!

Fysisk aktivitet hadde derimot ingen positiv effekt dersom far hadde symptomer på engstelighet og tristhet og var inaktiv. En mulig forklaring på dette kan finnes i forskning som viser at fars aktivitetsnivå har større betydning for hvor aktive barna er enn mors aktivitetsnivå. Her gjelder å trene, fedre! Studier viser dessuten at individer som trener utendørs i parker eller i grønne, rolige områder føler seg bedre, er mer positive og energiske og mindre deprimerte, anspente og sinte enn individer som trener inne eller nært trafikk eller andre mennesker. Oppsummert kan dette tyde på at i det minste noe trening, helst i skog og mark, kan være positivt for humøret vårt.

Selvfølelsen er viktig å jobbe med

Så da har vi plassert fysisk aktivitet i medisinskapet mot knyttnever. Er det andre faktorer vi også kan jobbe med? I motsetning til forskning på fysisk aktivitet blir forskning på selvfølelse stadig mer entydig. I økende grad viser denne forskningen at lav selvfølelse, eller det å ha en negativ holdning til seg selv og føle seg mindre verdifull enn andre, kommer forut for både tristhet og diagnostisert depresjon. Det viser seg at dette gjelder for både barn, ungdom, voksne og eldre. Funn i vår studie antydet også dette: sammenhengen mellom engstelige og depressive følelser hos foreldre og barn ble sterkere dersom barna også hadde lav selvfølelse. Ettersom forskningen ser ut til å bli stadig klarere på dette området, hva kan da være viktigere enn å jobbe med våre barns og vår egen selvfølelse?

I dagens ”prestasjonssamfunn” med økt press ser det ut til å bli stadig viktigere å bygge opp barn og unges selvfølelse slik at de føler seg like mye verdt som alle andre, verken mer eller mindre. Spe på med litt fysisk aktivitet, så er vi kanskje et lite skritt på veien mot en bedre psykisk helse ved å kunne sprette litt raskere opp igjen etter et møte med en av livets uunngåelige knyttnever.

Ranøyen, I., Stenseng, F., Klöckner, C. A., Wallander, J., & Jozefiak, T. (2015). Familial aggregation of anxiety and depression in the community: the role of adolescents’ self-esteem and physical activity level (the HUNT Study). BMC Public Health, 15:78. http://bmcpublichealth.biomedcentral.com/articles/10.1186/s12889-015-1431-0

Legg igjen en kommentar