Vi må motvirke ulikheter ved å investere i de minste

Hva er bra med Norge og hvordan skal vi videreutvikle de beste kvalitetene i vårt land? Også i The Great Melting Pot, som USA ofte kalles, er det jo en utbredt stolthet over å være amerikaner og bo nettopp her. ”We live in the greatest nation in the history of the world. Help me change it”, som Obama har uttrykt det. Det er da også et land som rommer ”alt”. Og det er en fantastisk side ved et samfunn at det greier å ta opp i seg så mye og så mange. Slik har det vært i hele USAs historie; slik ble landet til.

Likevel vet vi at Norge skårer høyere på internasjonale levekårsindekser. I desember offentliggjorde FN The Human Development Index som for tolvte året på rad rangerer Norge som verdens beste land å bo i. Vi gjør det godt på kombinasjonen av forventet levealder ved fødsel, utdanningsmuligheter og hvilke økonomiske ressurser vi har til rådighet (brutto nasjonalinntekt). Det illustrerer hvilken privilegert situasjon vi er i, men gir samtidig et begrenset bilde av hvordan vi har det. Hvis det er ”typisk norsk” å være glad i friluftsliv, eller at en høy andel kvinner er i lønnet arbeid, eller mange barn går i barnehage, slår det ikke ut i slike målinger.

Illustrasjon. Melting potAndre målesystemer

Staten Bhutan utfordret hele skåringssystemet ved å lansere The Gross National Happiness Index, andre har fulgt opp med målinger som forsøker å fange også andre aspekter av muligheter for livsutfoldelse i bl.a. Gross National Wellbeing Index og The Social Progress Index. Da er bærekraftig utvikling, mental helse, tidspress, god samfunnsstyring og lokalsamfunnsutvikling i fokus sammen med tradisjonelle mål. I 2011 vedtok FN resolusjon 65/309: “Happiness: towards a holistic approach to development” som slår fast at “the pursuit of happiness is a fundamental human goal”.

Vi gjør klokt i å diskutere hvilke grunnleggende trekk ved det norske samfunn vi ønsker å beholde. Da må referanserammen være større enn den som skapes av oljeøkonomien. ”Hvordan skal vi videreutvikle Norge uten å miste det?” som Nils Christie så godt formulerte det. Det bør vi drøfte, lokalt og nasjonalt.

En av de fundamentale verdiene i alle land, i USA så vel som i Norge, er barnets mulighet til å vokse opp i trygghet, utfolde sin kreativitet, tilfredsstille sin læretrang. Og at ungdommer kommer seg opp og fram; inn i videregående opplæring, og ut i produktivt arbeid. Det er et ideal vi deler med amerikanerne; at det skal være muligheter for alle. Like muligheter.

Dramatiske forskjeller

Trolig har det i begge land alltid vært et teoretisk ideal. Barn fra ressurssterke familier har alltid gjort det bedre, og en oppvekst i fattigdom har alltid holdt mange tilbake. Men nå er forskjellene i ferd med å bli dramatiske. I ”The Land of Opportunities” eier de rikeste tjue prosent av amerikanerne 90 prosent av det som er å eie. De neste tyve prosentene eier 9,2 prosent, mens de seksti neste prosentene kun eier 3,5 prosent av velstanden. Og de rike blir rikere og de fattige blir fattigere, mens middelklassen skrumper inn. En serie politiske valg over mange år har gitt økt privat rikdom, og de rike sørger for å forsterke sin posisjon. 158 familier har finansiert halvparten av presidentkandidatenes budsjetter i den dyreste valgkamp i verdenshistorien.

Resultatene fører til all slags systematiske forskjeller. For menn født i 1920 var forskjellen i forventet levealder seks år mellom de ti prosent rikeste og ti prosent fattigste. For menn født i 1950 var forskjellen økt til 14 år. For kvinner økte den tilsvarende forskjellen fra 5 til 13 år.

I boken ”Our kids” viser Harvardprofessoren Robert Putnam hvordan økende inntektsforskjeller, via endringer i familie, nabolag og skole, gir store fordeler til barn fra velstående familier. Det er dramatiske forskjeller i hva slags barneskole- og fritidstilbud barna møter, helt avhengig av hva slags postnummer familien har. Kanskje er det aller verste utslaget knyttet til høyere utdanning; fordi universitetet jo kan skape utjevning. Nå er det snarere en forsterker. Klasseforskjellen i det å fullføre en universitetsutdanning var stor før, nå er den enorm.

Gratis førskoledekning
Likevel er det lyspunkter. I New York skjer det en stor, viktig endring for de små. I 2013 var løftet om full og gratis førskoledekning (pre-K) en av sakene som gjorde Bill de Blasio til ordfører. To år senere er 2000 nye lærere rekruttert og 3000 nye klasserom åpnet. Alle fireåringer får nå et tilbud med høy kvalitet; i et fulldagsprogram, med gode lærere (én per ti barn), støttet av gode veiledere og erfarne sosialarbeidere. Innholdet er mer fokusert på læring og mindre på lek enn vi er vant til, men det er hentet fra forskning om hvordan fireåringer kan lære på en glad og god måte. Implementeringen følges og forbedres gjennom et samarbeid med forskere ved New York University.

Hva skal være det typisk norske?
I videreutviklingen av Norge må vi tenke bredt; ikke bare på prestasjon. Vi gjør klokt i å la barna lære gjennom lek og vi bør tenke mer på hvorfor glade førskoleunger blir til stressede tenåringer. Men det er en herlig side ved Norge at det ikke er så voldsomme forskjeller i hvilke muligheter vi starter med og hvilke vi får tilbud om underveis. Forskjellen på den norske bonden og den svenske, danske og tyske var at den norske eide sin egen jord, selv om jordlappen kunne være liten. Det går en direkte linje gjennom norsk historie fram til full barnehagedekning – og ikke bare for fireåringer. La oss fortsette den trenden, og holde frem likeverd og like muligheter for alle som det ”typisk norske”.

Blogger: Arild Bjørndal
Direktør ved RBUP Øst og Sør (for tiden i permisjon og arbeider ved Harvard University i Cambridge, Massachusetts i USA).

Legg igjen en kommentar