Odd Sverre Westbye

Barneverntjenesten må få økt kompetanse

Regjeringen legger nå fram en kvalitets- og strukturreform i barnevernloven. Her foreslås det at kommunene skal få et mer helhetlig ansvar for barnevernet, det skal bli slutt på barneverntjenestens alenegang og hemmelighetskremmeri, det skal bli større valgfrihet når det gjelder bruken av institusjonsplasser og det skal satses tungt på kompetanseheving.

Reformer er vel og bra, men historien har vist oss at reformer nødvendigvis ikke er svaret på alle våre problemer. Om staten, fylkeskommunen, kommunen eller en nasjonal eller internasjonal privat aktør er den ansvarlige for en eller annen tjeneste, gir det ingen garanti for at den verken er kostnadseffektiv eller kvalitetsmessig utsøkt. Eksemplene på dette er mange. Så en reform i seg selv gir ikke et bedre tilbud til barna.

Det som er bra med regjeringens forslag er fokuset på kompetanseheving. Barnevernets kompetanse må styrkes. Den må styrkes ved at dagens ansatte – i hovedsak barnevernspedagoger og sosionomer – får tilbud om faglig oppbygging og videreutdanning på mastergradsnivå. Dette både for å gi de ansatte mer kunnskap om barns utvikling og ikke minst utviklingen av mentale skader hos barn i marginale oppvekstmiljø. I tillegg vil høyere akademisk kunnskap på sikt kunne gi bedre kvalitetssikring av tjenesten, ved at de får mer kunnskap om hvordan systematisk utvikle en tjeneste gjennom kunnskapsinnhenting og utprøving av kunnskap i egen tjeneste. Deretter må selve tjenesten styrkes med mer breddekunnskap. Det er ikke nok at det i den kommunale barneverntjenesten arbeider ansatte med sosialfaglig / samfunnsvitenskapelig kunnskap.

I en verden der vi for lengst har forlatt ideen om at det er et skille mellom psyke, soma og samfunn, og at komplekse problemstillinger kan finne sitt svar gjennom en måte å tenke på, så er det nå på høy tid at den kommunale barneverntjenesten styrkes med større bredde i kunnskapsgrunnlaget. Særlig med tanke på regjeringens reform der det kommunale barnevernet skal få et større og mer helhetlig ansvar. Det blir også viktig å kreve en minimumsstørrelse på de kommunale tjenestene – helt uavhengig av kommunereformen.

Med stor sannsynlighet vil vi også ha flere små kommuner etter at kommunereformen er gjennomført. I disse kommunene vil størrelsen på barneverntjenesten ikke være levedyktig dersom de ikke slår seg sammen med tjenestene i andre nabokommuner. Så staten må kreve interkommunale løsninger for denne viktige tjenesten, dersom kommunens størrelse hindrer en kompetansemessig forsvarlig barneverntjeneste.

Hva som er eksakt kritisk størrelse er nok vanskelig å fastslå, men jeg mener at ingen tjeneste bør være mindre enn 12-15 faglige ansatte. Og i denne gruppen ansatte bør det finnes en bredde av kunnskap som barnevernspedagoger, sosionomer, psykologer, psykiatriske sykepleiere og kanskje leger og pedagoger.

En har fortsatt mye å arbeide med i kommunene når det gjelder samhandlingen mellom barneverntjenesten og andre kommunale tjenester som helsetjenester, PPT og barnehager og skoler. Men, jeg tror at økt samhandling ikke er nok. Barneverntjenesten selv må styrkes vesentlig med økt kompetanse til de som i dag arbeider i denne sårbare tjenesten og ved å øke den faglige bredden i tjenesten. Dette blir det store prosjektet i denne reformen etter min mening.

Blogger: Odd Sverre Westbye
Senterleder ved RKBU Midt-Norge

RKBU Midt-Norge driver forskning, tjenestestøtte, undervisning og formidling innenfor barn og unges psykiske helse og barnevern. Følg RKBU Midt-Norge på Facebook og Twitter.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *