Sukker i såret

For noen barn kan den mest krevende øvelsen være å ta imot noe godt.

Tomatsuppe og pannekaker: klare favoritter for barn –  også på Heggeli barnehjem. Lukta brer seg gjennom alle rommene i underetasjen av det gule gamle huset. Gryta med tomatsuppe er nesten tom, og de forventningsfulle små hendene leter etter en pannekake. Han virker sulten, men jeg legger merke til at han av en eller annen grunn tar seg bedre tid i dag enn vanlig. Gjør seg flid med å putte skjeen rolig ned i skåla, flytter den med stødig hånd over mot tallerkenen – og strør en perfekt porsjonert skje med sukker over den varme pannekaka.

Klare selv – det høres så selvfølgelig ut. Han er jo skolegutt. Men årene i barnehagen brukte han på å mestre større og langt mer uoverkommelige oppgaver enn sukkerstrøing. På å navigere i kaoset – overleve. Han må få lov til å øve på å strø sukker på pannekaka nå.
Mitt bidrag er å legge merke til de små tingene. Støtte opp under det som plutselig fungerer. De små detaljene som fort blir brysomme når de ikke stemmer – men som ellers virker så enkle og banale når det går av seg selv.
Jeg kommenterer hvor bra han fikk det til. Vet samtidig at jeg tar en sjanse – aner hvor krevende det er for ham å være i fokus. For noen barn kan faktisk den aller mest krevende øvelsen av alt handle om å ta imot noe godt. Ros. Oppmerksomhet. Skryt. Kos. Trøst.

Fikk jeg det til?
Han møter blikket mitt – tydelig overrasket – med hevede øyenbryn og forventning i blikket. Sjekker om de andre rundt bordet fikk det med seg. Smiler ett forsiktig smil og ser sjenert ned. Fikk jeg det til? undrer den spake stemmen, og jeg gjentar hvor imponert jeg ble. Blikket hans fortsatt søkende etter hvile nede i bordplaten et sted.
Så langt – alt vel. Men idet den andre pannekaka er rullet ut på tallerkenen blir han brått oppmerksom på at kunststykket nå må gjentas. Han flakker med blikket – i takt med forventningenes voksesmerter. Kaver med armene. Søker støtte av Den Store ved siden av seg. Var det sånn? Stresset som bygger seg opp i ham gjør stemmen litt lysere enn vanlig. Aaaah, hvordan var det da? Jeg klarer jo ikke! Sara – ikke se. Ikke se!
Jeg vender ansiktet vekk for å gi ham arbeidsro. Forsøker med rolig stemme å fortelle ham at han ikke skal gjøre noe annet enn i sted. Men hadde han kanskje bare flaks første gangen? Nå må han gjenta kunststykket. Fylle teskjeen med sukker – og strø.
”Nå kan du se!” utbryter han. Han smiler – har fylt skjeen og strødd det jevnt – han har fått det til igjen. Han er ikke bare en gutt med litt sporadisk flaks – han er en som får til ting.
Litt senere på kvelden må han sjekke at det faktisk stemmer. At han virkelig fikk det til. Hele syv ganger må han forsikre seg..…var det bra? Det med sukkeret? Ja, det der fikk du til skikkelig bra. Han smiler lurt. ”Jeg var flink”, hører jeg ham mumle med stolthet i stemmen.
Visst er han flink. Nå øver han jo faktisk på det skumleste og vanskeligste av alt.

Blogger: Sara Linn Gerhardt er utdannet klinisk barnevernspedagog. Hun jobber som studieleder ved miljøterapiutdanningen i RBUP Øst og Sør, ved siden av fagstilling ved Heggeli barnehjem og familiebaser, som er et tiltak under Kirkens Bymisjons barnevernstiltak.

Innlegget ble opprinnelig publisert på Bystemmer i 2014. Bystemmer er Kirkens Bymisjons egen blogg.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *