Å endre et vanskelig liv tar mer enn fire samtaler

Hvordan motivere en afghansk 17-åring til skole når han vet han må reise når han blir 18? Ali kom til Norge som enslig mindreårig asylsøker. Alene, sårbar og redd. Likevel ressurssterk og vant til å klare seg selv. Hvordan går vi frem for å være en hjelpende hjelper?

Av Ingebjørg Myhr, minoritetsrådgiver IMDi Øst og Elisabeth Hellzén, studieleder i RBUP Øst og Sør

Vi har truffet «Ali» mange ganger. Han er anonymisert, men typisk. Som enslig mindreårig asylsøker kom han til Norge fordi han trengte beskyttelse mot forfølgelse og vold i hjemlandet.

I Aftenposten 31.03.17 beskriver Hellen og Michelsen situasjonen for enslige mindreårige asylsøkere i Norge i dag som alvorlig. Hvordan motiveres en afghansk ung gutt på 17 år til å stå opp for å gå på skolen når han vet at han må reise tilbake til hjemlandet når han fyller 18? Hvordan gi ham fremtidshåp når han heller vil ta livet sitt eller leve et liv på flukt enn å reise tilbake til krigsherjede Kabul? Ali er typisk fordi han er ressurssterk, han har drømmer, ambisjoner og håp om et bedre liv. Uten styrken hadde han ikke overlevd den krevende flukten. Men han bærer også på tung bagasje, noe han forteller til minoritetsrådgiver på skolen: «Du vet, jeg er oppvokst på en måte dere ikke helt kan begripe. Jeg ble slått hjemme, mobbet, trakassert og misbrukt av gutta i gata siden jeg var liten. Ingen grep inn. Jeg var feil, ingen passet på meg. Da jeg kom til deg første gangen var jeg en dårlig elev med mye fravær, jeg hadde ikke tro på noe», sier Ali. «Du var ikke en dårlig elev», retter jeg, «du hadde dårlig motivasjon». «Ja, dårlig motivasjon», gjentar han.

Usikker tilhørighet og tilknytning
Fra mestringsforskning vet vi at tilhørighet, opplevelse av sammenheng, følelsen av å være verdt noe og trygghet er avgjørende for å lykkes. Ungdomstiden kjennetegnes av å finne ut hvem man er og hvor man står. En ekstra krevende prosess for ungdom som har vært på flukt i lang tid, i et land med usikker tilhørighet og tilknytning. De fleste barn i Norge får hjelp og støtte langt opp i 20-årene. Mange enslige mindreårige asylsøkere er svært unge, men forventes å klare seg selv. I traumebehandling skilles det mellom å bygge eller vekke kapasitet. En trygg oppvekst med grunnleggende skolegang er et fundament som kan bygges på selv om ungdommen har hatt traumatiske opplevelser på flukt. Når grunnleggende trygghet og ferdigheter mangler stilles det større krav til at hjelpen er fleksibel og at hjelperen er tålmodig.

Etter mange samtaler og tett oppfølging klarer Ali selv å skrive sin historie som han sender til Utlendingsnemnda (UNE). Han ber om å få prøve saken sin på nytt. Det får han. I et møte som varer i flere timer får han stå foran UNE og fortelle sin historie. Han får opphold som 23-åring, etter å ha ventet i 6 år.

Sakene går i stå, livene stopper opp
Det skal ressurser til for å fortelle sin egen historie, kjempe sin egen sak og nå frem. Ikke alle klarer det. Vi opplever at elever med kort botid som sliter med norsk språk, gjerne kombinert med sosiale og psykiske utfordringer, blir alene med ansvaret for seg selv altfor tidlig. Vi har en dyp bekymring for at unge mennesker gir opp. Unge som ikke har tillit til andre vil ofte ikke følge andres råd. De møter hjelpere med skepsis og forventer ikke å bli hørt. Derfor vil de kvie seg for å fortelle, og risikerer dårlige råd fordi hjelperen ikke har fått innsikt i hele problemet eller det egentlige problemet. Saken går i stå, livene stopper opp. Vår erfaring er at mange flinke fagfolk gjør en god jobb, men opplever at de ikke kan nok om kulturforskjeller. Forskning viser at når vi blir for opptatte av kulturelle forskjeller kan det også føre til at vi glemmer å møte ungdommene på det de er opptatt av, og at vi blir blinde for maktforskjellen mellom hjelpere og mottakere (Rugkåsa, Ylvisaker, Eide, 2016). De fleste ungdommer vi møter, Ali inkludert, ber oss om å lytte og prøve å forstå hvilke behov de har. Akkurat som hvilken som helst norsk ungdom.

Vi vet at Ali får det bedre om vi klarer å koordinere innsatsene og samarbeide. Det høres enkelt ut, men komplekse saker skaper ofte mye røre i systemene. Ali er kommet langt, og ønsker å studere på universitetet. Samtidig har han en uro for at oppholdstillatelsen kan trekkes tilbake. Han må forholde seg til Folkeregisteret, NAV, politiet, banken, Lånekassen m.m. «Alle» sier at han må ordne papirene fra det andre kontoret før han kommer til dem.

Som relativt ny i Norge er det vanskelig å forstå nyansene i språket, man oppfattes lett som klønete og brå, og det kan føre til misforståelser. Vi har sans for barnevernsproffene som sier at vi må gi mer kjærlighet og se hver ungdom på deres egne premisser. Vi ser at ungdommene trenger å bli møtt med mer smidighet, økt lytteevne, grundigere dialog og mer fokus på hvert individ. Flere studenthybler for elever i videregående skole, mer UNGBO, praksisrettet forberedende vgs for minoritetselever og lengre og tettere oppfølging av barnevernet ville også hjulpet mange. 18 år er en tidlig alder å ta helt ansvar for seg selv uten at noen følger med fra sidelinjen. Mange flyktninger kommer fra land med gjennomkorrupte systemer hvor myndighetene oppfattes som fiender. Å stole på offentlige hjelpere kan ta lang tid. Vår grunnleggende tillit til rettssystemet er uforståelig for mange flyktninger. Forsøksordningen med NAV-konsulent på videregående skole viser at skole og Nav har blitt bedre til å bistå utsatt ungdom. Regjeringen vil nå ha livsmestring og psykisk helse i skolen som et eget fag for alle 13-åringer. Men skal vi klare å få Ali og de andre ungdommene til å bli en del av det store norske «vi», må også deres livsmestring styrkes. Gjennom to lange arbeidsliv som hjelpere til unge og voksne som strever med alvorlige vansker i livene sine, har vi lært at det å være en betydningsfull hjelper er krevende, men nødvendig. Å hjelpe tar tid, noen ganger flere år, før man ser betydelig endring.

Å endre et vanskelig liv tar mer enn fire samtaler.

Artikkelen ble opprinnelig publisert i Dagsavisen 26. juli 2017.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *