Kunnskap, folkehelse og det å spille på lag

Den skal tidlig krøkes som god krok skal bli, heter det i ordtaket. Dette ordtaket henspiller på viktigheten av tidlig læring og innsats. Skal du bli god på ski må du begynne før du er 20 år. Skal en bli psykisk sterk så må en ta tak i mobbingen i barnehagene. Samme gjelder andre ferdigheter, fysiske som psykiske, som du har nytte av senere i livet.

Av Odd Sverre Westbye, senterleder, RKBU Midt-Norge

Odd Sverre Westbye (foto: Geir Mogen)

Et annet ordtak sier at det skal en hel landsby til å oppdra et barn. Men det tenkes at barn formes av hele vårt samfunn. Det hjelper lite med helsedirektoratets kampanjer om kostråd når kinoene tilbyr kun én vare; sukker, eller når butikkene dumper prisene på sjokolade rett før påske. Da spiller ikke hele landsbyen på lag. Et godt eksempel der hele landsbyen faktisk spiller på lag er i forhold til tobakk. Her har en kampanjer, tydelige beskjeder på pakkene om at røyk dreper, tobakken er gjemt i butikkene og det ville aldri vært aktuelt med tilbud på røyk.

Arbeidet med å skape gangs mennesker starter altså fra unnfangelsen av. God folkehelse for de kommende generasjoner begynner med et godt svangerskap. Som betyr et sunt kosthold, ingen rusgifter, varme/kjærlige omgivelser, god svangerskapsomsorg og gode forberedelser til det som skal komme. Arbeidet fortsetter med våre minste der familien er den aller viktigste faktoren.

De familiene som trenger hjelp og bistand må få det. Her blir helsestasjonstjenesten, barnehager for de over 1 år og familier og venner svært viktige støttespillere. Vi vet at noen familier sliter, vi vet at noen barn blir utsatt for både omsorgssvikt og overgrep, vi vet at noen barn og mødre (og noen fedre) blir utsatt for vold, vi vet at noen barn mobber andre barn og vi vet at noen barn begår overgrep mot andre barn.

Dette er kunnskap som vi må ta på alvor dersom psykisk helse i folkehelsearbeidet skal ha noen mening. Vi trenger ikke mer kunnskap om at vold, overgrep og omsorgssvikt skjer. Vi vet også i stor grad hvor disse fenomenene opptrer, det vil si i hvilke familier. Det som nå må gjøres er at hele landsbyen stiller seg bak jobben med å oppdra (hjelpe, gi omsorg til, grensesette etc.) barnet.

Jeg tror dessverre at dagens tidsånd med det individuelle framfor det kollektive, og grådighet framfor solidaritet, gjør jobben mye vanskeligere. Kiosken på kinoene i Trondheim «driter en lang marsj i» helsedirektoratets kostholdsråd, de ønsker å få solgt mest mulig av sine varer. Det er ikke deres problem at den norske befolkningen øker i vekt og skaper livsstilssykdommer. Bare de tjener sine kroner er de fornøyde.

Landsbyen blir da intet kollektiv, den blir bare et postnummer hvor vi mottar fakturaer.

Vi er dessverre på vei mot et mer «amerikanisert» samfunn hvor en og hver blir sin lykkes smed. Lykkes vi er det fint for oss, lykkes vi ikke er det vårt problem og kun vårt eget problem. I et slikt samfunn mister de gamle ordtakene helt sin mening. Det blir ingen tidlig innsats for mange av oss og vi stiller ikke opp for hverandre; jeg bryr meg kun om meg selv og mine aller aller nærmeste. Landsbyen blir da intet kollektiv, den blir bare et postnummer hvor vi mottar fakturaer.

Skal vi i det hele tatt kunne nærme oss målene i vårt arbeid med folkehelse, det vil si en god sjel i et sterkt legeme, så må vi regulere noe av dagens markedsliberalisme. Vi må satse på det kollektive, vi må begynne tidlig og vi må få hele landsbyen med. Det hjelper lite med 11 gode fotballspillere dersom alle springer i hver sin retning.

 

Legg igjen en kommentar