Lytt til ungdommene!

Vi forventer at ungdommer skal ta ansvar for eget liv, men forutsetter ikke det at vi er villige til å gi dem ansvar? Jeg tror vi må bli flinkere til å lytte til hva ungdommer forteller oss at de trenger, og ikke tro at vi alltid vet best hva de trenger.

Av Thomas Kristian Tollefsen, doktorgradsstipendiat i RBUP Øst og Sør

Å bli «ungdom» er en stor milepæl i et menneskes liv. Over noen få år går man fra å være et barn som nesten er helt prisgitt sine omgivelser, til å ta de første stegene mot voksenlivet. Plutselig møter en andre krav og forventinger, en får mer ansvar og blir stilt overfor en rekke valg som kan få viktige konsekvenser for livet videre.

Thomas Kristian Tollefsen
Psykolog og doktorgradsstipendiat Thomas Kristian Tollefsen.

Alt dette møter en når man er midt i en fase som er preget av indre endringer. I tillegg til at kroppen endres på utsiden, ser man også en vekstspurt i hjernen i denne perioden. Man begynner å se verden med andre øyne. Venners meninger og holdninger får større innflytelse enn foreldrenes. Evnen til å tenke og undre seg over mer komplekse temaer forbedres. Man må nå begynne å finne ut av hvem man vil være, hva man vil gjøre, hvem man vil være sammen med, og ikke minst – hva er meningen med alt dette?

Lite ny forskning
Selv om ungdomsårene er en viktig fase i et menneskes liv, kan det virke som om det er et lite prioritert område innenfor utviklingspsykologien. Spesielt sammenlignet med sped- og småbarnsalderen. Mye av forskningen på ungdommers utvikling av autonomi, selvstendighet og identitet er av eldre dato.

De siste årene har mye av forskningen vært mer fokusert på problemene ungdom har, spesielt innenfor atferdsproblemer, ungdomskriminalitet og rus. Ikke misforstå, dette er viktig forskning, men det gjelder en utvalgt gruppe ungdommer. Hvor er den mer generelle teoretiske forståelsen av ungdommers normalutvikling?

Tradisjonelt sett har man sett på ungdomstiden som en fase fylt med opprør og løsrivelse fra foreldrene. Man må bryte med generasjonen over for å kunne bli seg selv. Det ser imidlertid ut til at ungdomstiden går relativt rolig for seg for de fleste, og løsrivelsen fra foreldre handler mer om en reetablering av relasjonen. Ungdommen har endret seg og endret sitt syn på omgivelsene. Da følger det naturlig at forholdet til foreldrene må defineres på nytt.

En sensitiv periode
I og med at en går gjennom så mange endringer og møter så mange nye situasjoner, vil det kunne være passende å kalle ungdomstiden for en sensitiv periode i utviklingen. Ifølge Store norske leksikon er en sensitiv periode en betegnelse på en periode i utviklingen når organismen er disponert for rask læring, gitt at de riktige miljøbetingelsene er til stede. Altså en periode der en er spesielt påvirkelig for å lære bestemte egenskaper. Hvis man tenker på ungdomstiden som en sensitiv periode, blir forebyggende arbeid viktig. Det er altså mulig å tenke tidlig innsats også når det kommer til ungdommer. Alt kan gå fint i en familie helt til barnet kommer i tenårene, da endres spillereglene og det stilles andre krav til foreldrenes oppdragelsesevner. Måter å håndtere vanskelige situasjoner på tidligere, er kanskje ikke like virkningsfulle. Foreldrene må også endre seg i takt med ungdommens utvikling, og skape et trygt rom der de kan få utfolde seg.

Brukermedvirkning
Når helsepersonell møter ungdommer med vansker, mener jeg at brukermedvirkning blir spesielt viktig. Samfunnet forventer at ungdommer skal ta mer ansvar for egne handlinger, eksempelvis er den kriminelle lavalder femten år. Hvis vi forventer at ungdommer skal ta mer ansvar for sitt eget liv, må vi også ha tillitt til at de er i stand til å gjøre riktige valg. Derfor er det viktig å inkludere dem i de avgjørelsene som skal tas. Vi må bli flinkere til å lytte til hva ungdommene trenger. Ikke hva vi tror de trenger. Vi må være genuint nysgjerrige og interesserte i det svaret vi får. Selv om det ikke var det man forventet, eller ønsket seg.

Ta det som blir sagt på alvor, det er ikke alltid at ungdommene ønsker seg et råd eller at man skal prøve å endre på deres opplevelse. Kanskje det er viktig å få lov til å fundere litt? Få lov til å utforske den nye rollen man er havnet i?

Vi skylder å gi ungdommene denne tillitten. Spesielt når vi pålegger dem så mye ansvar.

 

Her kan du lese om forskningsprosjektet som Thomas Kristian Tollefsen er med på.