jente_rbup

«Du gjør så godt du kan; og du må jobbe hardere»

Samtaler med ungdom med komplekse emosjonelle og atferdsmessige vansker kan by på både store utfordringer, men også gode muligheter for hjelpere å vise ekthet og aksept. Det krever også at hjelperen er bevisst sine egne dømmende tanker og antakelser. Vi må anta at ungdommer gjør så godt de kan, og samtidig minne de på at de må prøve hardere.

Av Kristin Espenes, doktorgradsstipendiat i RBUP Øst og Sør

Samtaler med ungdom som fremstår trassige, sinte og provoserende kan være veldig utfordrende for hjelpere å stå i. Vi kan streve med å forstå eller tåle, og kanskje også noen ganger med å unngå eskalering inn i en kamp om høyeste stemme og hardeste kommentar. Kanskje kjenner man på sine egne dømmende tanker om ungdommens intensjoner; forsøker ungdommen bare å manipulere meg? Andre ganger møtes vi av stillhet, flate ansiktsuttrykk, smarttelefon-tasting og korte «vet ikke …» til svar. Dette kan føre til at vi som voksne blir for fremoverlente og overtar styringen når vi mener vi vet hva som er best for ungdommen. Dette dilemmaet mellom impulser om å stødig og styrende hjelpe, eller bare tvinge, ungdommen i den retningen vi ønsker, men samtidig vite at aller helst skulle ungdommen selv ville tatt denne styringen, kan være verdt å observere. Kanskje kan det hjelpe oss å ha noen gode antakelser om ungdommen i bunn, som vi kommuniserer til de konsekvent?

Kristin Espenes-rbup
Doktorgradsstipendiat Kristin Espenes.

Antakelser som holdning i møte med ungdommer
I norsk barnevern er det økende interesse og behov for bedret kunnskap om hvordan vi kan møte ungdommene, forstå deres uttrykk og handle på måter som over tid vil gi både ungdommene og de voksne mestring. Samtidig skal vi huske noen elementære ting, som vi kan hente fra sentrale behandlingsprinsipper, nettopp hvilke antakelser vi møter ungdommene med. En antakelse kan ses på som en valgt sannhet som aksepteres av individet som sant, selv med lite eller ingen bevis, og kan inneholde positive eller negative betydninger. Vi må ikke glemme at disse kun er antakelser med utspring i personlig tro og erfaring, og ikke nødvendigvis fakta. Nedvurderende antakelser vil medføre at den voksne får dømmende tanker om ungdommens intensjoner, og vanskeliggjøre samspillet. På samme måte kan vi danne oss nye og mer bevisste antakelser som vi bruker meningsfullt i møte med ungdommene.

«Selv om det ikke er din skyld, må du likevel løse problemene i livet ditt selv.»
En gruppe som lenge har vært utsatt for nedvurderende antakelser er mennesker med emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse. Emosjonell reguleringssvikt er ansett som på kjerneproblematikken ved lidelsen med kjennetegn som lav toleranse for å oppleve negative emosjoner, samt redusert evne til å reflektere over egen og andres tenkning og emosjoner. En slik reguleringssvikt kan også være relevant for ungdom med komplekse emosjonelle og atferdsmessige forstyrrelser. Lenge var den rådende holdningen at disse pasientene lot seg ikke behandle, manglet motivasjon for endring eller evner til å lykkes, og stigmatiseringen av gruppen bidro til uutholdelige liv. I moderne tid har det vært utviklet behandlingstilnærminger for denne gruppen, og med mest fremtredende forskningsmessig evidens, er dialektisk atferdsterapi (DBT). I BUFETAT Region Nord mottar ansatte ved barnevernsinstitusjoner opplæring i DBT-prinsipper gjennom Omsorgs og endringsmodellen (OEM). Sentralt i DBT er nettopp motsetningen mellom aksept og endring, for å slik hjelpe de med sterke vansker med følelsesregulering med å både akseptere verden slik den er, og samtidig bevege seg mot endring, for å få et liv verdt å leve. Sentralt i en slik tilnærming er antakelser som behandleren har om personen, og som skal kommuniseres gjennom ord, handling og uttrykk. Noen av disse kan ha direkte relevans for alle som er i kontakt med ungdommer med intens, følelsesstyrt atferd.

Jeg velger å tro at …:

1. Du gjør så godt du kan; og du må prøve mer og bedre, og være mer motivert for endring.
Vi ser og vet at du forsøker så godt du kan å løse de problemene du står ovenfor, og bruker det du har lært og som tidligere har fungert for å få omsorg fra andre. Samtidig må du prøve hardere, og jeg skal hjelpe deg med å bli tydeligere på hva du trenger.

All atferd har en årsak, selv om vi ikke vet hva disse årsakene er. Jeg skal lete etter kjernen av sannhet som gjør at jeg kan forstå deg bedre. Men jeg er like dårlig på å lese tanker som alle andre, derfor trenger jeg din hjelp for å forstå; og da må du prøve hardere.

2. Du har lyst til å få det til.
Et fellestrekk for alle mennesker er at alle vil forbedre livet sitt og oppleve glede. Det er mye kraft i deg, og du vet kanskje hva målet ditt er, men vet ikke hva du skal gjøre for å komme deg dit. Jeg skal hjelpe deg med dette, for det du har lyst til, er også det som motiverer deg. Og jeg skal velge å se at du ønsker å få dette til, og lære deg ferdigheter for å lage et liv du vil leve i.

3. Selv om det ikke er din skyld, må du likevel løse problemene i livet ditt selv.
Du har kanskje ikke valgt å være der du er, eller ønsket alle utfallene som livet har gitt, og likevel er du her. Det kan være sant at du ikke kan endre dette alene, men du må likevel gjøre hoveddelen av jobben selv. Jeg kan ikke ha rollen som en som må redde deg, for det må du selv gjøre, men jeg vil heie deg frem.

4. Livet til ungdom som skader seg selv er vondt.
Ingen ønsker et liv hvor det å skade seg selv eller gjøre vanskelige situasjoner verre, er det som får følelsene til å slippe taket. Jeg vet det er vondt. Jeg vil hjelpe deg å stå i disse følelsene, for det er ikke farlig å oppleve de, og de har en mening.

5. Du må lære deg nye måter å gjøre ting på i alle viktige situasjoner i livet ditt.
Når du trenger det som mest og livet er som verst, er også når du har mest behov for å lære deg nye måter å håndtere ekstreme vanskeligheter på. Du skal lære deg å ta vare på deg selv også når akkurat det å like deg selv kanskje er det vanskeligste. Du må bruke det du lærer i de nye situasjoner du trenger de.

6. Det finnes ingen absolutt sannhet.
Livet er ikke enten-eller, svart-hvitt, nå-eller-aldri eller av-på, det er alle gråsoner, nyanser og kompromisser du kan tenke deg. Det er alltid mulig å se en situasjon på ulike måter, og ulike personlige sannheter kan være riktige samtidig.

Vi må forsøke å tilnærme oss ungdommene uten å dømme, og lære de å innta en mindre dømmende holdning til seg selv.

Gjennom å kommunisere dette direkte til ungdommen handler vi også med en ekthet som viser aksept av hvor vanskelig dette er, og samtidig at alle må endre noe ved seg selv for å forandre noe i sitt eget liv.