Det er barna vi bør investere i

Det er høy produktivitet i Norge og på tross av høye lønninger klarer vi oss godt i konkurransen med andre land. Dette mye på grunn av god arbeidsinnsats – det vil si effektiv bruk av arbeidstiden, høye ferdigheter etter mange års god utdanning og en arbeidskultur med høy grad av medvirkning og egenledelse. Dette bidrar positivt til vår velferd og til et samfunn der de fleste opplever å ha et godt liv. Likevel ligger fødselsraten nå på rekordlave 1,62 barn/kvinne.

Odd Sverre Westbye (foto: Geir Mogen)

Av Odd Sverre Westbye, senterleder, RKBU Midt-Norge

Skal vi opprettholde vår befolkning på dagens nivå må denne raten opp på minimum 2 barn pr kvinne. Og det har det ikke vært i Norge siden tidlig på 70-tallet.  Vi har hatt 43 år med en fødselsrate på under 2, og hadde det ikke vært for innvandringen til landet og en stadig økende levealder ville folketallet gått ned. Det året norske kvinner fødte i snitt færre enn 2 barn bodde det om lag 4 millioner mennesker i Norge, i år passerer vi om lag 5,3 millioner innbyggere.

Så selv om fødselsraten har vært under 2 i mange år er det et fødselsoverskudd i Norge (det vil si forholdet mellom antall fødte og antall døde), og SSB forventer også i de kommende 20 årene en fortsatt befolkningsvekst i landet. Dette både fordi vi fortsatt vil ha et fødselsoverskudd i landet, vi vil bli stadig eldre og vi vil fortsatt ha innvandring til landet.

Men hvor bærekraftig er et samfunn som må basere seg på innvandring og økt levealder for å opprettholde eget befolkningstall? Og er det fordi vi ikke legger samfunnet godt nok til rette at kvinner i Norge ikke ønsker å sette flere barn til verden at vi har kommet i denne situasjonen?

Den norske modellen med begge foreldre i arbeid er til stor glede for samfunnet, for bedriftseiere, for de voksne og for vår velferd. Men ikke sikkert til like stor glede for de minste, og kanskje heller ikke til slitne foreldre som presses i fra alle hold på forventninger det er vanskelig å innfri. Før fødselsraten gikk under 2 i Norge var det vanlig at en var i jobb og en var hjemme når familiene hadde små barn. Da leverte hver familie om lag 7,5 timer i uken av arbeid til fellesskapet. I dag leverer hver familie det dobbelte.

Og ja, vi har blitt rike i dette landet, vi har fått større hus og finere biler og hytter og mange reiser årlig mange turer ut av landet. Men, tallenes tale er klar, hver norske kvinne vil i snitt bare føde 1,62 barn. Da er det kanskje på tide å tenke nytt, og mine forslag vil være:

  1. Innfør ett års mamma/pappalønn (minimum lønnstrinn 50 i staten med full pensjonsopptjening) for hvert barn som fødes. De som har bedre ordninger beholder selvsagt det (for det er det jo mange som har.) Dette skal gjelde absolutt alle; studenter, de som ikke har rukket å være i arbeid lenge nok til å få full permisjon med lønn etc.
  2. Innfør sekstimersdagen for begge foreldrene til de som har barn under 6 år (barnehagebarn) og til den ene forelderen for barn 6-10 år (småskolen).
  3. Indeksregulér barnetrygden slik at den faktisk kan bidra til å avskaffe barnefattigdommen.

Så må vi innføre obligatoriske foreldreveiledningsprogram for alle nybakte foreldre. De må få opplæring i blant annet tilknytning, kosthold og ernæring, aktivitet og stimulering, lek og grensesetting, psykisk og fysisk helse og i familieliv. De som ikke møter til disse kursene må følges nøye opp av helsesøster og barnevernarbeider med hyppige hjemmebesøk, for å sikre at barna får en så god oppvekst som mulig.

Vi vet at mange barn vokser opp i Norge i fattigdom, med foreldre med ulike plager og problemer, i familier der vold er en ordinær del av familielivet osv. Dette kan vi bøte noe på med obligatoriske foreldreveiledningsprogram, og ikke minst tettere oppfølging av de 10-20% barn og unge som vokser opp i familier med ulike omsorgsutfordringer.

Som professor Arne Holte sier; «Som investeringsobjekt er barn bedre enn bank og børs.» Og nobelprisvinneren i økonomi James Heckman har vist at å investere i de aller minste barna er det som gir samfunnsmessig størst avkastning. Så disse tiltakene vil ikke være en utgift – de vil fremme kommende generasjoners inntekter.