Illustrasjonsfoto: Colourbox

Trenger vi verdensdagen for psykisk helse?

Anne Marita Milde, forsker RKBU Vest, NORCE

av Anne Marita Milde, forsker RKBU Vest, NORCE

I dag den 10. oktober markeres dagen for psykisk helse over hele verden, og i Norge med ulike former for markeringer rundt land og strand. Temaet for årets verdensdag i Norge er «Gi tid».

Utsagnet kan fylles med mye, men hovedbudskapet er at vi med fordel kan stoppe litt opp, tenke oss litt om, er det noen jeg kjenner som kanskje trenger litt oppmerksomhet? En telefonsamtale? En invitasjon til å gå en tur, ta en kaffe, eller en pils på pub?

Det vil si at dagen i dag er ment for å gi rom til andre prioriteringer slik at du, og jeg, kan slippe inn et menneske som kanskje ikke har det så bra med seg selv eller livet generelt.

Det å åpne opp for følelser, kunne være et medmenneske, by på seg selv, skulle vel være rimelig ukomplisert, og trenger vi en egen dag for å bli minnet om verdien av å være til for andre? Ja, jeg tror vi gjør det, rett og slett fordi en slik dag kan gjøre oss mer bevisst på hva vi egentlig tar av valg og beslutninger i en travel hverdag, som for eksempel at bilen må vaskes når det endelig er meldt to dager opplett på rad, storhandel må i hus fredag etter jobb for lørdag er det ut på tur med barn og hund (så fotballkamp), og søndag er det middag hos svigermor, presis kl 1500. For ikke å snakke om det som bare MÅ gjøres i huset, i garasjen, i hagen, det skal trenes, vaskes, og ordnes til neste uke kommer, og den kommer fortere enn vi orker å tenke på.

Jeg er enig i at vi ikke trenger en pekefinger opp i ansiktet som en halvveis kjærlig påminner om at det er andre ting her i verden som er viktigere. Men jeg er faktisk tilhenger av å innimellom bremse litt ned på farten, vente litt med det man var i ferd med å gjøre og heller ta en ekstra runde i rundkjøringen og sende den meldingen til han eller hun som ikke har hørt av seg på lang tid, som har blitt singel, mistet en nær person på grunn av kreft, som har gitt litt opp, eller kanskje gitt helt opp.

Det er et paradoks at Norge som nummer tre på listen over land hvor befolkningen er mest lykkelig, også innehar en statistikk over selvmord per år som vi bør gremmes over. Den har vært relativt stabil siste tiår med omtrentlig 600 registrerte selvmord, men hvor økningen nå er blant de unge. I gjennomsnitt er det èn skoleklasse hvert år med barn og unge som dør i selvmord. Media har de siste par årene dekket flere saker hvor ungdommer har valgt å ta sitt eget liv, og hvor familie, venner, skole, og lokalbefolkning rammes hardt. Selvmord i psykisk helsevern har også fått fortjent mer oppmerksomhet, hvor Nasjonalt senter for selvmordsforskning og -forebygging (NSSF) på oppdrag fra Helsedirektoratet etablerte et nasjonalt kartleggingssystem for selvmord under og inntil 12 måneder etter behandling i psykisk helsevern og tverrfaglig spesialisert rusbehandling.

Antall unge uføre øker i Norge, med 5000 flere under 30 år sammenlignet med år 2015 (www.forskning.no). Det er iverksatt mange tiltak mot skolefrafall hvor kompetansesentrene spiller en viktig rolle inn mot kommune og fylkeskommune, men lerretet er langt og det skal mye blekemiddel til før flere unge fullfører videregående skole enn det vi ser i dag. Nylig mediadekning om de ensomme barna som frarøves muligheter for kontakt med venner og familie på grunn av hjemmel med enetiltak i barnevernet var slående, og nedtrykkende lesning. Det mest elementære i unges liv som har opplevd mye vondt, med flere relasjonsbrudd, overgrep, svik, er mer straff, men utført med lovboken, som om det gjør alt mer forståelig for dem som rammes. Disse barna og ungdommene har òg rett på en psykisk helse, på muligheter til å oppnå ørlite mer tro på seg og verden rundt. Dersom dagen i dag med «Gi tid» når frem til utøvende makt og myndighet så kan vi håpe på en systemendring, noen ganger er det ett dytt som skal til og ballen får fart.

Psykisk helse er ikke tabu, psykisk helse er ikke flaut, psykisk helse er ikke skam, psykisk helse er Oss. Det angår alle. Psykisk helse er folket. Vi trenger det grunnleggende for å leve et ålreit liv, god omsorg, noen som er glad i oss, et sosialt fellesskap, opplevelsen av å være til nytte, muligheter til å bruke evnene våre, tilgang på rent vann og et sunt kosthold, se dagslys, kunne sove trygt om natten, være i bevegelse, og bruke sansene våre. Det grunnleggende er ikke tilgjengelig for alle. Slik er verden, og slik har den vært i ualminnelige tider, og mye på grunn av Oss selv. Skal vi klare å være en venn, en god hjelper, en god faglig støttespiller, et medmenneske, så er vi avhengig av å ta på vår egen maske før vi retter oppmerksomheten mot den andre. Når spørsmålet var «trenger vi  verdensdagen for psykisk helse?» så mener nå jeg at svaret må være «vi trenger en hver dag for psykisk helse».