Hvordan trygge barn under skolealder i en ukjent hverdag

Vi er inne i en krisetid, og hverdagslivet er endret for alle. Det står mye om viktigheten av å snakke med barn om koronaviruset, men hva når barnet er under skolealder? Barn som ikke vil snakke? Barn som ikke forstår? I det siste har jeg fått henvendelser fra flere fortvilte foreldre med barn under skolealder.

• Mitt barn på fire år snakker om det hele tiden, og hun tror hun skal dø hver gang hun begynner å hikke. Hva skal jeg gjøre?

• Mitt barn på tre år gråter hver kveld og tror vi kommer til å dø, hva skal jeg si?

• Mitt barn på fem år svinger mellom å være veldig lei seg og sint, jeg tenker det er fordi hun er redd for koronaviruset, men hun vil ikke snakke om det. Hva gjør jeg?

Både barn og foreldre er ulike, og en enkel oppskrift finnes ikke. Vi må prøve oss frem i vårt familiesystem, og huske at som foreldre er vi eksperter på våre barn og vår familie. Tålmodighet er krevende når barna våre har det vondt, allikevel må vi huske at tid bidrar til normalisering også i krisetider. Allikevel er det noen grunnleggende prinsipper som kan hjelpe oss som småbarnsforeldre i denne utprøvingen.

Struktur og forutsigbarhet

For det første trenger barn struktur og forutsigbarhet. De trenger å vite hva som skjer i morgen og dagen etter. Lag en dagsplan sammen med barna og hold dere til den. Begynn med det enkle og viktigste; faste tidspunkter for vekking, måltider, og legging. Mat og søvn gir motstandskraft både somatisk og psykisk. Legg til tider for aktiviteter som for eksempel frilek, TV/spill, skole, fellesaktiviteter som baking, brettspill, skogtur og lignende. Hvis de voksne må jobbe, skriv opp fast dagspunkt for arbeid eller voksentid.
Gi gjerne også beskjed hvis du vil motta telefoner utenom disse tidene, hvorfor og foreslå for barna hva de kan gjøre når du er opptatt i telefon. Det gir forståelse når oppringingen kommer.
Vi voksne er forskjellige når det gjelder hvor mye tid vi trenger for oss selv. Vet du at du trenger tid for deg selv, så legg det til på en tidsplan. Sørg for at barna har noe å gjøre i tiden du er opptatt (tv, spill, tegne, lek på rommet etc). Barn tåler godt å aktivisere seg selv, og forutsigbarhet gjør det enda enklere.
Hold planene, og gjenta planen muntlig om morgenen og gjennom dagen. Om kvelden kan du repetere planen for morgendagen. Forutsigbarhet gir både barn og voksne et snev av trygghet.

Lek gir glede, læring, bearbeidng og samhørighet

Barn lærer og bearbeider gjennom lek. Leken er helt essensiell for barnets utvikling og håndtering av følelser. For mange barn under skolealder vil det å snakke om koronaviruset være vanskelig, og de vil ha problemer med å forstå. Flett temaet inn i lek som de voksne organiserer!
For eksempel kan du tegne/male kampen mot koronaviruset eller følelsene dine, lage rollespill i sandkassa med figurer eller dere selv, der dere leker kampen mot koronaviruset. Sørg for at vi vinner og koronaviruset taper, og lag fantasier sammen med barna.
Ikke press leken på barna hvis de ikke vil. Barn trenger å leke andre leker, og det er like viktig. La barna føre og hjelp til med å holde leken ved like. Det gir glede, lærng, bearbeiding og samhørighet.

Barn reguleres følelsemessige gjennom sanser. Tenk tilbake på da barna var spedbarn, hva likte de? Likte de å synges for, gynges, kroppskontakt eller dans? Tilpass deres preferanser til dagens alder. For eksempel kan gynging utføres gjennom å huske, suging (smokk) kan endres til drops, tyggis og sugerør. Sang er fint i alle aldre, hør på musikk og lignende. Et fang, en sang, kinn mot kinn, det å bli tullet inn i et pledd kan være eksempler på hva som oppleves betryggende også når barn blir eldre. Det har også vist seg at store motoriske bevegelser regulerer både barn og voksne. For eksempel kan det være å gå en tur, løfte esker, lekesloss, dabse og leke sisten. Dette kan tilpasses til det dere liker. Her er det bare fantasien som begrenser oss, men hold fokus på å bevege en eller flere av sansene – syn, lukt, smak, hørsel og følelsessansen.

Vær et godt forbilde

Gi barna dine en opplevelse av at de bidrar i dugnaden mot koronaviruset. Skryt av dem når de vasker hender, hoster i armhulen, hilser med bena og følger anbefalinger. Det gir dem følelsen av å være en del av fellesskapet. Barn blir også glade for å bidra i hjemmet. La dem kaste søppel, lage mat, vaske hus/ bil og andre fellesoppgaver. Kanskje må du vaske noe på nytt, men det vil fylle tiden og barna vil føle mestring når de får ros. Kanskje kan vi bruke tiden til å lære barna nye ferdigheter nå når de først må være hjemme?

Tenk på når og hvor du har voksensamtaler om koronaviruset, når du for eksempel ser og hører på nyheter. Barn får med seg mer enn vi tror, og de trenger voksne rundt seg som sier at det vil gå bra og som utstråler en grad av trygghet. Ikke bare med ord, men også gjennom non-verbale uttrykk, som ansiktsuttrykk og stemmeleie. Dette må selvfølgelig justeres etter dine og barnas følelser.
Dersom barna er redde og vil snakke om det, må de ikke avvises. Lytt til dem og vis anerkjennelse gjennom å fortelle at redsel er helt normalt og vil gå over. Nå har mange barn og voksne normale reaksjoner på en unormal situasjon, men det som er helt sikkert er at det vil gå over og bli bedre. Om barna gråter om kvelden, er usikre og utrygge, må du hjelpe dem med å holdet håpet oppe. Minn barna på at alt vil være nesten som før igjen om en stund.

Feil kan bidra til utvikling

Til sist: Det er ikke farlig å gjøre feil, så lenge vi som voksne tar på oss ansvaret og reparer det som ble galt. Barn utvikler seg helt normalt, selv om du som foreldre til tider blir frustrert og gjør ting du ellers ikke ville ha gjort. Barn utvikler seg også nettopp gjennom de feil vi gjør, men unngå å hoppe over den nødvendige reparasjonen. Det betyr at vi som voksne tydelig sier at vi har ansvaret og ber om unnskyldning. Lytt til og anerkjenn barnet ditt! Vi er alle bare mennesker, og det er en styrke å ha foreldre som er bevisste på at vi gjør feil og uttrykker det. Da er vi gode forbilder for barna våre.

Lykke til i tiden med utprøving, mestring og feiling!

 

Av Heidi Frantzen, barnevernspedagog og familieterapeut