Sensitiv omsorg i en digital tidsalder

I dagens situasjon med anbefalinger om å holde fysisk avstand til våre medmennesker kan vi se nye fordeler i digitale omgangsformer. Og for de nære relasjonene, kan kanskje dette være tiden hvor vi stopper opp og øser av vårt oppmerksomme nærvær.

 Av barnevernsforsker Kåre S. Olafsen

Elektronisk kommunikasjon i ulike former har gitt oss en enestående mulighet til å dele informasjon og være i kontakt med kjente og kjære over lange avstander. Tante Selma i Hammerfest oppleves ikke så langt unna når vi kan få regelmessige oppdateringer på Facebook. Vi tar del i scooterturer fra hytta på Skaidi, og når hun drar på festival i Kautokeino, og opplever at vi er tettere på tantes liv i Finnmark. Vi gleder oss også over at tante Selma får mange ”likes” for bildene hun tok fra skituren over vidda fra Alta til Karasjok.

En følelse av betydning

Det gir oss en følelse av tilfredsstillelse når vi opplever meningsfull kontakt med andre. Grunnleggende sett er det en følelse av å høre sammen og være knyttet til noe større enn oss selv som enkeltindivider. I dette ligger også en opptatthet av hvordan vi blir oppfattet av andre, å bli lagt merke til og verdsatt for hvem vi er, ikke bare for hva vi gjør.

Moderne spedbarnsforskning viser oss betydningen av at vi er sensitive til barnets signaler allerede fra nyfødtperioden. Den nyfødte har et rikt register av kommunikasjon som foreldre lærer å lese i den første tiden sammen med barnet. Vi blir fortrolige med barnets helt spesielle måte å være på, og lærer oss å lese hva barnet trenger for å bli trøstet og når det er klar for kontakt og samspill. Å være sensitiv og respondere på spedbarnets egen måte å kommunisere på gir barnet en opplevelse av å bli forstått og være betydningsfull for den voksne, noe som danner grunnlaget for at barnet føler trygghet når det skal etablere følelsesmessige bånd til andre mennesker. Forskningen har vist oss at denne tryggheten som vokser fram i de tidlige samspill har betydning for barnets psykiske helse, og kan virke som en beskyttelsesfaktor i den videre utviklingen.

Distraksjon og oppmerksomhetsproblemer

Sensitivitet til spedbarnets signaler krever at vi er til stede og oppmerksomme over tid. Det er derfor et tankekors at digitale kommunikasjonsmidler – som blant annet skal hjelpe oss til å spare tid – kontinuerlig stjeler tiden vår og distraherer oss fra det konkrete nærværet med andre, inkludert spedbarnet med utydelige signaler, som har et spesielt behov for en oppmerksom voksen. Hva gjør kontinuerlige distraksjoner med det daglige samspillet mellom små barn og dets omsorgsgivere, samt med andre viktige voksne? Vi trenger en bevissthet om dette, blant annet fordi oppmerksomhetsproblemer er blitt så utbredt. I USA blir barn ned i tre-årsalderen medisinert for ADHD. Vi vet ikke med sikkerhet om det er barn i denne gruppen som er normale, men sårbare for visse typer påvirkning, og som blir negativt influert av at voksne ikke lenger har tid eller tålmodighet til å oppdage barnets egen måte å være på.

Noen faser i livet krever ekstra oppmerksomhet

Skal vi så slutte å bruke digitale hjelpemidler? Absolutt ikke, og definitivt ikke under disse spesielle omstendighetene. Men vi kan ha behov for påminnelser om hva stadige distraksjoner gjør med oss, særlig når vi skal være sensitive omsorgspersoner. Noen faser i livet krever også mer av vår oppmerksomhet og tilstedeværelse, som når vi skal finne ut av hva en ny verdensborger forteller oss om seg selv. Ingen nyfødte er like i atferden sin, og de har sine helt egne personligheter og måter å uttrykke seg på. Å forstå denne egenarten og kommunikasjonen er en fascinerende oppdagelsesferd som gir oss en dyp opplevelse av kompetanse i foreldrerollen, og som gjør at vi kan foregripe og tilrettelegge på en måte som støtter barnets unike utvikling. Å bli fortrolig med barnets egenart setter krav til hvor vi retter oppmerksomheten vår, men legger til gjengjeld grunnlaget for samspill mellom voksne og barn som er positive for barnets psykiske helse.

Dette er kunnskaper vi kan bruke i dagens situasjon, hvor hjemmelivet gjør at vi kan oppdage nye og spennende sider ved barn og andre i familien vår. Nyheter om koronaviruset kan fort dominere oppmerksomheten, og gjøre oss stresset og mindre sensitive til våre nærmeste. Kan vi bruke noe av innetiden til å oppdage på ny de vi tror vi kjenner best?