Åtte hensyn i telefonterapi med ungdom og foreldre

Av: Matias Bals, psykolog enhet Sagene, BUP Oslo Nord, Linn Christine Finstad, psykolog enhet Nordre Aker, BUP Oslo Nord og Kristin Frisch Moe, studieleder, R-BUP. Artikkelforfatterne er henholdsvis deltakere og seminarleder på spesialistutdanningen på R-BUP.

Når vi gjennomfører terapi på telefon eller video skjer det en liten, men betydningsfull forsinkelse av bilde og lyd, som forhindrer den umiddelbare gjensidige emosjonelle reguleringen. I terapirommet skjer reguleringen gjennom det synkrone, ikke-verbale samspillet. Over telefon forsvinner det ikke-verbale totalt. Fraværet av denne umiddelbare gjensidigheten stiller andre krav til hvordan vi som behandlere bør manøvrere i samtalen. Basert på egen erfaring med telefonterapi med ungdom og foreldre under koronaepidemien, presenterer vi her åtte hensyn behandlere kan ta stilling til før og under en samtale. Denne teksten har blitt til gjennom tema som har kommet opp i veiledning i løpet av den første tiden med COVID-19.

  1. Senk forventningene

Vi terapeuter kjenner oss igjen i pasientene. Virkningene av isolasjon og opplevelsen av at «livet stopper opp» rammer også oss. Nedstemthet, bekymring, savn, rastløshet og frustrasjon kan være følelser vi også er fylt av. Vi står også i konflikter med egne frustrerte tenåringer og har barn som bråker i etasjen over under samtalen. Alt dette påvirker vår mulighet til å være tilstedeværende og rommende i samtalen. Kanskje kan det å erkjenne at vi selv har det vanskelig også hjelpe oss til å senke egne krav til hva vi skal oppnå i løpet av samtalen. Kanskje er det også mindre sannsynlig at samtalen ender med at du sitter igjen med en opplevelse av å ha vært til hjelp. Og kanskje må du være forberedt på å trosse egen følelse av å «trenge deg på» når du tilbyr å ringe igjen. Kanskje kan lavere forventninger hos oss bidra til at vi lettere kan tematisere dette når samtalen ikke blir så bra.

  1. Lage klare rammer for samtalen

Redegjør for målet ditt med samtalen. Et eksempel kan være å avklare at du vil ringe for å høre hvordan det går med ungdommen under isolasjonen og å høre om det er noe du kan bidra med for at ungdommen ikke skal få det verre i den nærmeste tiden. Noen ganger er det kanskje ikke det som blir sagt som er viktigst, men det implisitte ved selve samtalen som er av betydning: det at du ringer, viser at du bryr deg, holder dem i tankene og at du lytter.

Undersøk også ungdommens mulighet til å få sitte i fred uten avledninger, avbrytelser eller at noen lytter. Kanskje kan det være lurt å oppfordre ungdommen/ forelderen til å sette seg godt til rette i en stol og passe på at ingen forstyrrer i den tiden samtalen skal vare. For ungdommer som bor trangbodd kan det kanskje være bedre å gå en tur mens samtalen varer.

  1. Gi ungdommen mulighet til å avslutte samtalen underveis:

Hvor lenge skal dere snakke sammen? 45 minutter kan føles mye lenger på telefon enn når man møtes fysisk. Spør underveis i samtalen: «Hvor er du nå?» «Skal vi ta resten neste gang?» «Orker du mer?»

  1. Forbered ungdommen og forelderen på begrensningene ved telefon som kommunikasjonsmiddel

Forbered den du snakker med at det kan kjennes uvant/ kunstig å snakke om følelsesladede ting når man ikke kan se hverandre eller at den andre sin respons kommer såpass forsinket. Forbered samtalepartneren din på at du derfor kanskje kommer til å spørre mer enn vanlig og at misforståelser kanskje vil oppstå oftere enn de pleier. Vær også klar for å være verbalt transparent under samtalen for egen del. For eksempel: «Nå ble jeg litt stille fordi jeg ikke skjønte helt hva du mente med det du sa.» Forbered deg også på at samtalepartneren din vil trenge mer verbal validering og kanskje også ros enn vanlig. Den du snakker med kan jo ikke se deg og går dermed glipp av all den ikke-verbale valideringen som skjer gjennom nikk og ansiktsuttrykk.

  1. Sensitivitet for stillhet

Det er vanskeligere for oss terapeuter å vite hvordan vi skal tolke ungdommen når vi ikke kan se ham/ henne. Sett ord på det når du blir usikker: «Nå merket jeg at du ble stille, hva skjer inni deg nå?».

  1. Vær ekstra varsom med å gå inn i sårbare tema:

Ungdommen eller forelderen kan ha behov for å beskytte seg mer mot følelsesladede tema når den terapeutiske settingen ikke gir så gode muligheter for gjensidig regulering. Dette kan også virke i den andre retningen ved at ungdommen kan trenge hjelp til å avgrense tematikk som kan være uhensiktsmessig å utforske. For eksempel kan bearbeiding av traumatiske minner føre til at ungdommen får det vanskeligere, og vi mener dette arbeidet bør avventes til bedre terapeutiske rammer er mulig igjen.

  1. Forbered en liste med aktiviteter som kan bidra til at det ikke blir verre

Isolasjonen skjermer fra de utfordringene mange av ungdomspasientene våre møter i hverdagen og i så måte kan karantenen representere en takknemlig pause fra sosiale og faglige krav. Mange av pasientene våre er imidlertid ekstra sårbare for bortfall av struktur, opphør av sosiale møtearenaer og mangel på kontakt med voksne som bryr seg utenom familien. Isolasjonen kan i så måte også bidra til å forverre ungdommens vansker. Det å hjelpe ungdommen og/eller foreldrene med hva de kan gjøre når det blir vanskelig, eller for å unngå at det blir vanskelig, kan derfor være et sentralt mål for telefonen. Mange ungdommer og deres foreldre har selv forslag til positive aktiviteter. Andre vil trenge hjelp med å finne på noe som skaper hygge og bidrar til positivt samspill hjemme. Da kan det være nyttig å ha forberedt en liste med aktiviteter for ens egen del. Kanskje passer det å foreslå en eller flere av dem for den man snakker med.

Aktiviteter ungdommen kan gjøre kan f.eks. være å facetime/videochatte med en venn, trene inne/ute, delta på online quiz, ta et deilig bad, skrive dagbok, tegne, spille puslespill, høre på podkast, lydbøker eller liknende.

Aktiviteter som foreldre kan gjøre med ungdommen som kan skape hygge kan f.eks. være å bake, gå en tur, se serier eller en fin film, ordne i hagen, øvelseskjøre sammen, spille brettspill, være tilgjengelige, men også respektere at ungdommen har behov for rom og avstand.

Kanskje må man også i større grad en vanlig være forberedt på å gi råd som omhandler søvnhygiene og daglig rutine.

  1. Forbered ungdommen på avslutningen av samtalen

Utforsk med ungdommen hvordan det blir for ham/henne når du legger på røret. Vil det ta lang tid før de klarer å legge fra seg samtalen og de følelsene som ble aktivert? Eller har de fått lukket temaet og er klare for å gå ut i stua til mamma og pappa? Spør hva ungdommen vil ha behov for når dere har lagt på. Terapeutiske samtaler kan aktivere mange vanskelige følelser. Kanskje er noen av de vanskelige følelsene ha oppstått i samspillet med foreldrene som venter i det andre rommet. Hvordan blir det å komme dem i møte? Kan det føre til at det oppstår nye konflikter? Kan dere sammen legge en plan som forhindrer at det blir verre?

Avtal når og hvordan dere skal snakkes igjen. Vær på tilbudssiden med å tilby deg å ringe igjen om ikke så lenge.

Utforsk hvordan samtalen var for den i den andre enden. Kan dere gjøre noe for at den skal bli bedre? Hadde det vært lettere å gå en tur sammen neste gang?  Kjennes dette ut som et greit sted å avslutte?