Tanker fra en barnepsykolog som jobber med syke barn på sykehus

Som ganske fersk psykolog begynte jeg å jobbe på en BUP-avdeling på barne- og ungdomsklinikken i Trondheim. Jeg kunne jo ikke så mye om ulike barnesykdommer og husker hvor spent jeg var på hvordan jeg ville reagere når jeg møtte barn som var syke og foreldre som sikkert var redde og fortvilet. Heldige meg ble kollega med en erfaren og trygg barnepsykolog som het Tuire. Hun ga meg tid og rom til å vokse inn i rollen og inspirerte meg til å være kreativ og ikke minst tålmodig. Det aller viktigste er å bygge en relasjon og skape trygghet både for barnet og for foreldrene, da er mye av jobben gjort, forklarte Tuire meg.

Det er dette jeg nå sitter igjen med etter 11 år her på BUP-BUK. Jeg kan tilegne meg all verdens kunnskap, men så lenge jeg ikke tar meg tid til å bli kjent med og tre inn i en familie på deres premisser, finne deres tempo og stil, ja da kommer jeg ikke langt! Noen ganger trenger jeg ikke en gang å møte barnet. Noen ganger er det nok at jeg hjelper barnet gjennom foreldrene. Det handler ikke om at jeg som barnepsykolog skal vise hvor flink jeg er med barn eller at jeg kan fikse ting. Det handler om å være en trygg støtte til foreldrene slik at de klarer å stå i det som skjer akkurat nå og det som skal skje fremover.

Forfatter:
Silja Berg Kårstad, førsteamanuensis, RKBU Midt-Norge / psykologspesialist BUP, St. Olavs hospital

Tekstbistand:
Marie Antonsen, kommunikasjonsrådgiver, RKBU Midt-Norge

Silja Berg Kårstad (Foto: Frode Fossvold-Jørum / NTNU)

Hjelpe til med «dansen»

Jeg har etterhvert noen nyttige redskap på lur i min psykologkoffert. Ofte må disse endres litt på eller omgjøres litt for å passe for denne spesifikke mammaen eller denne pappaen, og formidles på en slik måte at foreldrene kan gjøre det til sitt redskap. Det kan ofte hende vi må prøve og feile litt sammen, akkurat som de igjen må gjøre med sitt barn. Samspillet går fram og tilbake.

Samspillet mellom foreldre og barn kan ses på som en dans. I begynnelsen kjenner man ikke hverandre så godt, og man prøver å finne takten sammen. I starten er barnet helt avhengig av den voksne for å klare å tre inn i dansen, men som vi har lært oss gjennom forskning på spedbarn, så har den lille helt fra starten av medfødte egenskaper som fremmer det å komme inn i dansen. Babyen søker etter stemmer, det næres av blikk og det gir signal på hva det trenger. Noen barn er det lett å komme inni dansen med, det bare glir helt av seg selv, mens andre barn må man jobbe litt mer med.

I tillegg handler det også om hvordan foreldrene har det med sine tanker og følelser. Jeg møter ofte foreldre der barnet kanskje er bittelite, eller de har fått vite at barnet har en diagnose. Dette kan for noen foreldre skape en sorg, og de må på en måte gi slipp på det bildet de hadde av barnet før barnet ble sykt eller når barnet var i magen. Kanskje tar det litt tid å venne seg på at barnet er mindre enn det de så for seg, eller kanskje ser det litt annerledes ut eller vil trenge behandling og medisin i deler eller resten av livet sitt. Da er det min jobb som hjelper å ta imot det som kommer. Vise omsorg og gyldiggjøre alle typer følelser.

Noen kan kjenne på en lettelse over at barnet lever, andre kan kjenne på at de kunne ønske barnet kunne fått slippe da det må igjennom så mye behandling. Mange foreldre er redd for fremtiden, vil han kunne lære seg å gå, vil hun få venner og hvordan vil det bli på skolen? Noen foreldrepar får veldig forskjellige reaksjoner, som igjen kan skape en større nærhet eller en avstand mellom dem. For mange av de jeg møter er dette den største og vondeste krisen familien har opplevd, mens noen har vært ute i hardt vær før. Noen ganger gir kriser styrke og håp, mens andre ganger kan det være en ryggsekk som på nytt blir aktivert.

Fysisk kontakt

Jeg tenker noen ganger på at det er et veldig stort ansvar å være forelder til et sykt barn, og på hvordan jeg ville ønske å bli møtt hvis det var mitt barn som var blitt syk? Jeg tror i alle fall at jeg hadde kommet til å bli veldig bekymret og sikkert veldig redd. Jeg tror jeg helst hadde hatt lyst til å si: Ta meg isteden, jeg kan heller ta over all behandling og smerte, bare la barnet mitt få slippe.

Det er mange av de foreldrene jeg følger opp som får sår i hjertet sitt og som til tider føler at det er veldig vanskelig å stå oppreist. De trenger å ha noen å lene seg til! Å være en sånn å lene seg til tenker jeg er en del av min jobb som barnepsykolog. Jeg har sittet og tenkt på i disse koronatider, at den fysiske kontakten mellom oss hjelpere og pasienten også er uhyre viktig. Jeg prøver å unngå å ta på mine pasienter nå, men kjenner at det er veldig vanskelig og faktisk mye mer krevende enn jeg var klar over.

For noen ganger strekker ikke ordene til, du har lyst til å legge en hånd på en annens hånd og du har lyst til å stryke noen forsiktig på ryggen eller gi en klapp på skulderen. Og ikke minst du vil gjerne hilse på noen på en ordentlig måte. Som jeg gleder meg til det igjen, kunne gi noen et håndtrykk i starten når vi skal bli kjent!

Foto: Colourbox

Tverrfaglighet

Er det noe jeg har lært meg i disse årene her på sykehuset, så er det at det å få til god kommunikasjon og det å finne takten sammen er uhyre komplekst. Barn og foreldre møter mange forskjellige fagpersoner med mange ulike arbeidsoppgaver. Alle disse skal til sammen utgjøre et arbeidslag som skal bidra til best mulig behandling for familien. Vi snakker om tverrfaglighet, som betyr en strukturert arbeidsform som forutsetter dialog og felles beslutningsprosesser mellom personell fra ulike faggrupper sammen med barnet og barnets familie.

Vi fagpersoner må også danse godt sammen og klare å framstå som et team. Det er mye jeg ikke kan, men min kunnskap koblet opp mot legen, sykepleieren, fysioterapeuten eller ergoterapeuten blir til sammen mer enn summen av delene hvis vi får det til. Heldige meg har fått danse og danser sammen med mange fine kollegaer. En av disse er ergoterapeuten Margunn. Vi ble introdusert for hverandre av min kollega Tuire, og siden har vi hatt mange saker sammen.

Jeg tror grunnen til at jeg nå begynte å skrive denne bloggen var at jeg en dag følte meg litt trist. Jeg skjønte etter hvert at det var fordi jeg hadde fått vite at nå skal Margunn gå av med pensjon. Ved pulten min så jeg på bildet av Tuire, som vi mistet så alt for tidlig til kreft, og så kom tårene. To viktige damer som har satt sine spor i min hverdag her på BUP-BUK, og som har hjulpet så mange barn og foreldre på sin ferd.  Med denne bloggen vil jeg hylle det at vi fagfolk må jobbe med å danse godt sammen!

Vi må danse godt slik at barn og foreldre også får hjelp til å danse sammen, til tross for diagnoser og en sekk full av både gode og vonde tanker og følelser. Dette er særlig viktig akkurat nå siden korona bringer med seg ekstra avstand når man egentlig trenger det motsatte, når det kjæreste man har i livet på en eller annen måte blir syk.

Da blir det viktig at vi bruker ordene våre, ansiktene våre og kroppsspråket vårt til å skape kontakt, forutsigbarhet og ikke minst håp.