Flere med alvorlige spiseforstyrrelser under pandemien

Mediene melder om sprengt kapasitet i helsevesenet i behandling av unge med spiseforstyrrelser, og under pandemien har de blitt flere, yngre og sykere. Hva vet vi om tiltak som kan avhjelpe situasjonen?

Av: Trine Løndal

De første resultatene fra internasjonale forskningsprosjekter på området viser en økning i antallet som sliter med spiseforstyrrelser som følge av pandemien (ScienceDirect, 2021 2021). I tillegg melder sykehusene om sprengt kapasitet. En av dem som har uttalt seg om problematikken er overlege Dorthe Fuglenes ved Vestre Viken Helseforetak, som er medforfatter på det nye kapittelet om spiseforstyrrelser i Tiltakshåndboka.

Ny oppsummert forskning om spiseforstyrrelser

Når man ser på den oppsummerte forskningen som foreligger, understreker den at det kan være hjelp i å ta tak i denne problematikken tidlig.

Tiltakshåndboka kommer nå med et nytt kapittel, «Spiseforstyrrelser», som inneholder den aller ferskeste oppsummeringen av forskning om hva som virker av behandling og hva vi vet om disse tilstandene. Tross mange faktorer som spiller inn, har man noen konklusjoner når det gjelder hva som kan hjelpe mot disse lidelsene?-

– I Tiltakshåndboka omtaler vi kun resultater fra forskning som er gjort på barn og unge med ulike former for spiseforstyrrelser. Den er for noen av undergruppene mangelfull, og kan derfor suppleres av forskning som er gjort på voksne, eller tiltak som fungerer for de andre gruppene av spiseforstyrrelser. For mange behandlingsformer foreligger det ikke pålitelig nok kunnskapsgrunnlag som gjør at vi kan trekke sikre konklusjoner, forteller Ingrid Borren som er forsker hos Regionsenter for barn og unges psykiske helse, RBUP og medarbeider på Tiltakshåndboka.

Skolebaserte tiltak kan hjelpe

Men Borren kan fortelle at det ser ut til at noe av det som gjøres på universell forebygging, kan ha fordelaktige effekter. Dette gjelder for eksempel skolebaserte tiltak hvor man blant annet jobber mot medias påvirkning på unge.

– Slike forebyggingstiltak kan gjøre at færre er usunt opptatt av slanking og gi de unge mindre negative tanker om egen kropp. Vi ser at både for barn uten risiko for spiseforstyrrelser og for barn og unge med risiko for å utvikle spiseforstyrrelser kan forebyggingsprogrammer av både kortere og lengre varighet ha positive effekter i form av mindre misnøye med egen kropp, behov for å slanke seg og symptomer på spiseforstyrrelse. Denne typen tiltak kan gjøre at ungdommene i mindre grad tar til seg innhold de finner i media på en negativ måte. For enkelte tiltak ser vi noe større effekt hos gutter enn jenter, sier Borren.

Hun mener at en mer kritisk vurdering av hva som formidles via medier over tid kan forebygge at noen utvikler spiseforstyrrelser.

– Denne typen av forebyggingstiltak kan ha en positiv effekt for barn og unge med kjent risiko for å utvikle spiseforstyrrelser, men vi vet mindre om effekt for de som allerede har utviklet en spiseforstyrrelse, sier Borren.

Forebyggende tiltak kan bli gitt som både enkle, kortvarige behandlinger og som komplekse programmer. I forskningen som foreligger, har man evaluert tiltak av ulik kompleksitet. Både sammensatte tiltak bestående av flere ulike komponenter (herunder psykoedukasjon, medieforståelse og kostholdsveiledning) og enklere engangstiltak ser ut til å kunne ha fordelaktige effekter.

– For eksempel kan kognitiv atferds-baserte tiltak og kognitiv dissonans-baserte tiltak se ut til å kunne redusere misnøye med egen kropp, slanking og andre symptomer på spiseforstyrrelse opp til tre år etter at tiltaket ble gitt, forteller hun.

Tiltak som rettes mot selvhjelp med hensyn til å forbedre kosthold og øke fysisk aktivitet, har en liten, men positiv effekt på misnøye med egen kropp, kroppsbilde og slanking (målt ved behandlingsslutt og oppfølging to og tre år etter tiltaket), samt kan gi stor reduksjon i BMI for unge med overvektsproblematikk.

Mest forskning på anoreksi

– Anoreksi er helt klart den spiseforstyrrelsen det er forsket mest på. Det trengs mer forskning på behandling av bulimi, overspisingslidelse og uspesifisert spiseforstyrrelse hos barn og unge. Når det gjelder de to siste så foreligger det ikke nok forskning som gjør oss i stand til å trekke sikre konklusjoner om effekt. Så her snakker vi om kunnskapshull, sier Borren.

Hun legger til at også for anoreksi trengs det forskning på flere typer av behandlingstiltak utover familieterapi.

– Blant konkrete behandlingstiltak for unge med anoreksi kan familieterapi muligens ha en stor effekt på tilfriskning sammenlignet med annen oppfølging i helsetjenesten. Og når man undersøkte behandlingssted, fant man liten eller ingen forskjell mellom de som fikk døgnbehandling sammenlignet med poliklinisk behandling. Siden de som får døgnbehandling ofte er de med aller størst behov for hjelp, kan det muligens være vanskelig å sammenligne disse gruppene, da pasientene som fikk poliklinisk behandling kanskje ikke er like hardt rammet. Men det trengs mer forskning på andre psykologiske og medikamentelle tiltak for barn og unge med anoreksi, ut over familieterapi.

For andre behandlingsformer, herunder andre psykologiske tiltak og medikamentelle tiltak for unge med anoreksi, foreligger det ikke forskning som gir grunnlag for å trekke konklusjoner om hva som kan være effektiv behandling.

Bulimi og andre spiseforstyrrelser

– Det er mindre forskning på behandling av bulimi enn anoreksi, men her ser man for eksempel at det er en mer positiv effekt av familieterapi enn individualterapi Også for denne gruppa trengs det mer forskning på andre psykologiske og medikamentelle tiltak, sier Borren.

Hun forteller at studier som har sammenlignet familieterapi med individualterapi i behandling av unge med bulimi, viser at de som får familieterapi har noe lavere frekvens av overspisingsepisoder og depresjonssymptomer. Disse effektene gjelder både ved behandlingsslutt og ved 12 måneders oppfølging. Basert på det tilgjengelige dokumentasjonsgrunnlaget ser forskningen derfor ut til å gå i favør av familieterapi for denne målgruppa.

– For andre behandlingsformer, herunder andre psykologiske tiltak og medikamentelle tiltak for unge med bulimi, har vi ikke forskning som gir grunnlag for å trekke konklusjoner om hva som kan være effektiv behandling, sier hun.

Det samme gjelder for behandling av uspesifisert spiseforstyrrelse og overspisningslidelse. Borren mener at det likevel er grunn til å tro at tiltak som har vist seg effektive for voksne med samme lidelse, eller tiltak for barn og unge med andre typer av spiseforstyrrelse kan være relevant for denne gruppa.

 

Dette finner du i kapittelet om «Spiseforstyrrelser» i Tiltakshåndboka:

  • Korte beskrivelser av effekt av ulike behandlingsformer og forebyggingstiltak for barn og unge med spiseforstyrrelser. I tabellen på denne siden finner du en oversikt over alle behandlingsformer evaluert i oppsummert forskning.
  • Den nyeste, oppsummerte effektforskningen på spiseforstyrrelser hos barn og unge, hvor du kan se hva som overordnet sett har best effekt for ulike spiseforstyrrelser.
  • Under siden som heter «om» kan man finne en kort beskrivelse av hva spiseforstyrrelser er, hvorfor noen får dette, hvor mange som rammes og prognose.
  • Støtte til utredningsarbeid, ved at du under fanen «utredning» finner tips til hva det er viktig å huske på når du skal utrede barn og unge med spiseforstyrrelser. Her lenkes også til både spesifikke og generelle utredningsverktøy.
  • Kapittelet kan også brukes av unge med spiseforstyrrelser og deres pårørende, som kan ha god nytte av informasjonen som finnes her, både beskrivelser av tiltakene, effektforskningen og en egen ressurs-side med lenker til relevante nettsteder som kan være til nytte.