I verdens rikeste land

Vi får stadig flere milliardærer i Norge. Og, det er sikkert mye bra med det, særlig for de 407 rikeste i landet som ifølge bladet Kapital var god for over en milliard i 2021. I snitt var de gode for over 4 milliarder. Vi ser også at gini-koeffisienten som måler graden av ulikhet i et samfunn har gått mot større ulikhet de siste 10 årene. Enkelt sagt, vi har fått flere rike og flere fattige i landet. Dette kan det selvsagt være flere grunner til og jeg har ikke i dette innlegget tenkt å reflektere over eventuelle årsaker, bare konstatere fakta at forskjellene har økt.

Odd Sverre Westbye (foto: Geir Mogen)

Av: Odd Sverre Westbye, universitetslektor, RKBU Midt-Norge

Parallelt med denne utviklingen, som noen mener er positiv og andre tenker er negativ, har vi fått en økt grad av psykiske plager og lidelser i ungdomsgruppa. Jeg sier overhode ikke at det er en årsakssammenheng mellom disse to fenomenene, jeg bare konstaterer at disse trendene sammenfaller i tid.

Samtidig øker presset i helsetjenestene, en tjeneste som mange sto på balkongene sine over hele landet og klappet for under pandemien. Leger og sykepleiere rømmer fra de offentlige tjenestene over til private aktører, både for å få redusert arbeidsbelastningen og for å få bedre betalt. Norske kommuner har ikke plass til eldre på institusjon, i stede blir de liggende ferdigbehandlet på sykehus. Ferieturnusen til mange helseinstitusjoner ville medført tvungen lønnsnemd for lenge siden dersom den hadde vært resultatet av en streik.

Fra 2015 til 2017 økte trafikken av nordmenn som dro med fly på utenlandsferie med 8% – eller 560.000 passasjerer. Så kom selvsagt pandemien og denne trafikken stoppet opp, men er nå i ferd med å ta seg opp igjen. Og – i verdens rikeste og mest liberale land – er det jo for galt at flyteknikeres eller flyveres kamp for nordiske og norske lønns- og arbeidsvilkår skal komme i veien for vår soleklare rett til å kunne fly dit vi vil. Dette selvsagt helt uavhengig av FN generalsekretær Gueterres varsko om klimakatastrofen som stadig rykker nærmere.

Og for bare å ha sagt det – jeg sitter selv og kaster stein i glasshuset.

Likevel, jeg sitter og føler på en skam, for hva skal være mitt bidrag i denne utviklingen. Hva kan og skal jeg gjøre? Jeg konstaterer økt privat rikdom i landet parallelt med økt offentlig fattigdom.

Og kanskje er skam en viktig følelse som nå i større grad må fram i lyset, ikke for å moralisere over andre, men for å erkjenne at når jeg sier at vi alle må bidra til å gjøre noe med disse trendene og med den forestående klima- og naturmangfoldkatastrofen, så innebærer det at også jeg må gjøre noe selv. Hva skal det være? Kanskje reise mindre, handle mer lokal mat, kjøpe færre klær, lære meg å reparere i stede for å kjøpe nytt, og ikke minst heie på de unge og noen gamle som står opp for klimaet og naturmangfoldet og bruker både tid og krefter i å kjempe denne helt nødvendige kampen.

Til slutt, for å understreke viktigheten av å ta den psykiske helsen hos barn og unge på alvor, se denne rapporten fra FHI (Folkehelseinstituttet); Hvilke helseproblemer går mest utover ungdommers skolegang? – FHI